Parkinsons sykdom

Navnet Parkinsons sykdom stammer fra den engelske legen James Parkinson, som i 1817 første gang beskrev sykdommen på en systematisk måte.

 

Forekomst

Parkinsons sykdom rammer mellom 100 og 150 personer per 100.000 innbyggere. Man antar derfor at om lag 7-8000 personer har sykdommen i Norge. Menn rammes oftere av sykdommen enn kvinner. Debutalder ligger vanligvis mellom 50 og 70 år, men varierer betydelig. Generelt øker forekomsten av sykdommen med økende alder. På grunn av at befolkningen blir stadig eldre, forventes derfor at antall personer med Parkinsons sykdom fordobles frem mot 2040.


Årsak

Parkinsons sykdom er en kronisk hjernesykdom som medfører unormal avleiring av proteinet alfa-synuklein. Sykdommen kjennetegnes ved at nerveceller går tapt i et spesielt område, nemlig den såkalte sorte substans (substantia nigra) i hjernestammen. Dette fører til mangel på dopamin, et signalstoff som er viktig for å opprettholde normal motorisk funksjon. Sykdommen rammer imidlertid også andre deler av nervesystemet, spesielt ved lengre tids sykdom. Dette forklarer at Parkinsons sykdom også kan føre til ulike ikke-motoriske problemer og har tendens til å forverre seg over tid.


Symptomer

Sykdommen kjennetegnes ved gradvis utvikling av motoriske forandringer der hovedsymptomene (kardinaltegn) er skjelvinger (hviletremor), sene bevegelser (bradykinesi), muskelstivhet (rigiditet) og endret holdning (posturale endringer). I tillegg til disse motoriske symptomene kan personer med Parkinsons sykdom utvikle ulike ikke-motoriske symptomer. Disse varierer i omfang og alvorlighetsgrad fra person til person. Eksempler på slike ikke-motoriske plager er søvnvansker, dagtretthet, endret luktesans, lavt blodtrykk, vannlatingsbesvær, forstoppelse, depressive symptomer, angst, manglende energi eller motivasjon, smerter, synsbedrag og kognitive problemer.

Er du pasient og vil lese mer om Parkinsons sykdom besøk sidene til Norges Parkinsonforbund

Behandlingsplaner

Retningslinjer for diagnostisering og behandling ved Parkinsons sykdom (pdf, 3MB)
Handlingsplan for Parkinsons sykdom i Norge (pdf)

Kartleggingsskjema


Bevegelsesprotokoll
SF-36 Spørreskjema om helse
Starkstein Apathy Scale
Stavanger søvnskjema
Stroop
Trail-making
Beck Depression Inventory (BDI)
Brief Pain Inventory (BPI)
Nottingham helseprofil
Nevropsykiatrisk evalueringsguide (NPI)
PDQ-39
Restless Legs Syndrom

​Nasjonalt nettverk for Parkinsons sykdom (NNPS)

Nasjonalt nettverk for Parkinsons sykdom (NNPS) ble etablert i 2009. Nettverket består av nevrologer og sykepleiere med spesiell interesse for Parkinsons sykdom. Vi ønsker et nasjonalt nettverk hvor alle landets nevrologiske avdelinger er representert. Målet med nettverket er å sikre kompetanse i avdelingene og bidra til å utarbeide gode samarbeidsmodeller i behandlingen av parkinsonpasienter.

Funksjonsbeskrivelse for PS-sykepleier

Stillingens formål
Parkinsonsykepleie skal bygge på de til enhver tid gjeldende generelle faglige retningslinjer for sykepleietjenesten og god sykepleiepraksis. Parkinsonpasienten skal sikres et faglig forsvarlig behandlingstilbud i overensstemmelse med sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer, og lover og forskrifter som gjelder for helsetjenesten generelt.
Parkinsonsykepleieren skal bidra til at pasienten ved egne, eventuelt pårørendes ressurser og helsepersonellets tjenester skal oppnå et optimalt nivå av:

- livskvalitet
- mestring
- egenomsorg


Plass i organisasjonen /arbeidssted
Parkinsonsykepleieren har sin arbeidsplass i tilknytning til en nevrologisk poliklinikk.

Krav til kompetanse
Parkinsonsykepleieren skal inneha kompetanse til å kunne møte og ivareta de ulike og spesielle behov som parkinsonpasienten og eventuelt deres pårørende har for helsetjenester. Lang erfaring og et særlig engasjement for denne pasientgruppen er et godt grunnlag for å inneha nødvendig kompetanse. Av formell kompetanse bør minimumskravet være gjennomført klinisk stige med fokus på parkinsonsykepleie. Det bør også som grunnlag for å inneha en spesialstilling som parkinsonsykepleier kunne stilles krav til videreutdanning i nevrosykepleie, eventuelt videreutdanning i geriatri eller psykiatri med fordypning innenfor sykepleie til pasienter med Parkinsons sykdom eller deres pårørende.

Ansvar- og myndighetsområder

Klinisk arbeid 
Parkinsonsykepleieren utfører sitt ansvar og sine oppgaver i nært samarbeid med nevrolog. For å kunne møte og ivareta de behov som kan oppstå hos pasienter med Parkinsons sykdom, er det nødvendig at parkinsonsykepleieren har solid kunnskap om sykdommen og medisinsk og kirurgisk behandling. En må ha kunnskap om sykdomsutvikling, symptomer og komplikasjoner av motorisk og ikke motorisk art som grunnlag for å samle nødvendige data, planlegge og iverksette sykepleie i nært samarbeid med pasienten. Parkinsonsykepleieren må ha spesialkunnskap om virkning og eventuelle bivirkninger og komplikasjoner som følge av medikamentell parkinsonbehandling og kunne iverksette nødvendige tiltak, eventuelt henvise til andre fagpersoner.

Parkinsonsykepleieren må ha god forståelse for ulike reaksjoner som kan oppstå for pasient og eventuelle pårørende i de ulike faser ved utvikling av en kronisk sykdom og må kunne bistå med emosjonell støtte i kritiske faser. Sykepleien må bygge på tilgjengelige og mulige ressurser hos pasienten og i omgivelsene. I rollen som parkinsonsykepleier vil en sjelden ha oppgaver knyttet til den daglige omsorg og oppfølging av pasienten. En vil derfor ha et spesielt ansvar for å informere, undervise, veilede og gi råd til pasienten og eventuelle pårørende om hvordan de på beste måte kan møte de utfordringer som sykdommen vil kunne medføre av forandringer i helsetilstand og daglige virke. Det vil av samme grunner være nødvendig å sette av faste trefftider på telefon både for pasienter og pårørende. All konsultasjon skal dokumenteres i henhold til gjeldende lovverk.

Det vises for øvrig til veiledende sykepleieplaner for mer detaljerte retningslinjer for sykepleie til parkinsonpasienter

Koordinatorrolle
Pasienten med Parkinsons sykdom vil kunne trenge hjelp fra ulike faggrupper i helsetjenesten. Parkinsonsykepleieren må derfor ha kunnskap om andre faggruppers kompetanse og har i samarbeid med nevrolog en sentral oppgave med å kartlegge og vurdere behovet for å trekke inn andre aktuelle fagpersoner som kan gjøre sine vurderinger og fremme forslag til behandlingstiltak. Parkinsonsykepleieren vil ha en sentral plass i et tverrfaglig team rundt pasientene og ha et særlig ansvar for å koordinere de tjenestene som tilbys innenfor spesialisthelsetjenesten og sørge for et godt samarbeid i det tverrfaglige teamet. Spesialisthelsetjenestens lærings- og mestringssenter vil inngå som et viktig behandlingstilbud. Det vil også inngå som en del av ansvaret til parkinsonsykepleieren å informere om det tilbudet kommunehelsetjenesten kan gi og være behjelpelig med å søke om kommunale helsetjenester. Det må tilstrebes et godt og regelmessig samarbeid mellom pasient, parkinsonsykepleier i spesialisthelsetjenesten og aktuelle faggrupper i de kommunale helsetjenester. Parkinsonsykepleieren må ta ansvar for å vurdere om kravet til å utarbeide individuell plan er til stede.

Å leve med Parkinsons sykdom kan gi ulik grad av funksjonsbegrensninger. Det vil derfor være viktig å vurdere behovet for og retten til hjelpemidler og/eller økonomiske støtteordninger. Parkinsonsykepleieren må i samarbeid med andre faggrupper være behjelpelig med å søke om en slik hjelp. Parkinsonsykepleieren skal informere om aktuelle brukerorganisasjoner og selv bidra til å ha en god dialog med disse.

Veiledning og undervisning
Helsepersonelloven pålegger sykepleierne plikt til å veilede og undervise kolleger. Mange med Parkinsons sykdom mottar hjelp og tjenester fra fagfolk som har begrenset erfaring og mangler spesialkompetanse innenfor parkinsonsykepleie. Parkinsonsykepleieren har derfor et spesielt ansvar for å tilby undervisning og veiledning til de som har arbeidsoppgaver knyttet til  parkinsonpasienter i kommunenes helse- og sosialtjeneste. Det vil i særlig grad gjelde ansatte i ulike virksomheter i kommunehelsetjenesten. En må kunne bistå med praktiske råd og veiledning i konkrete pasientsituasjoner og i arbeid med utforming av pleieplaner. En må også ta ansvar for at de kommunale helse- og sosialtjenestene er kjent med rollen som parkinsonsykepleier. Parkinsonsykepleier må være tilgjengelig for annet helsepersonell ved bruk av faste telefontider.
Som spesialsykepleier vil en også ha et særlig ansvar for å tilby sin spesialkompetanse i utdanning av helsepersonell.

Fagutvikling og kompetanseoppbygning
Parkinsonsykepleieren må i samarbeid med overordnede ta ansvar for å videreutvikle sin fagkompetanse i tråd med samfunnets krav til kunnskapsbasert praksis. En må aktivt søke ny kunnskap og kunne nyttiggjøre seg det tilbudet av informasjon og kunnskap som er tilgjengelig ved bruk av IKT.  Det forventes at en i utøvelsen  gjør bruk av anerkjent og ny forskning som grunnlag for sykepleien til parkinsonpasienten. Parkinsonsykepleieren vil ha et særlig ansvar for å sikre god kvalitet på de sykepleietjenester som tilbys parkinsonpasienten, kritisk vurdere gjeldende praksis og være en pådriver i arbeidet med å utvikle retningslinjer for beste praksis. Som spesialsykepleier innenfor et avgrenset fagfelt vil det være nødvendig å bidra i nasjonale og internasjonale faglige sammenhenger / faglig samarbeid. Det vil også være aktuelt å delta i og initiere prosjekt- og forskningsarbeid innen egen faggruppe og i tverrfaglige grupper.

 

 

› Lærings- og mestringskurs​

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.