 Sammen med kollegaer fra Danmark, Sverige og Finland har Espen Andreas Enoksen (daglig leder i KORFOR) publisert en artikkel i tidsskriftet Nordisk velferdsforskning. Den tar for seg hvem det er som driver døgnbehandling på rusfeltet i disse fire nordiske landene og hvorfor det er blitt slik. Hvordan er sammensetningen av offentlige, private ideelle og private profittsøkende tilbydere av tjenester?
Bilde: Espen Enoksen
|
Den nordiske velferdsstaten har vært kjennetegnet ved at en har universelle velferdsordninger, egalitære mål, samarbeid mellom offentlige og ikke offentlige organisasjoner og stor vekt på at det offentlige ikke bare finansierer velferdsordninger, men også driver tjenestene.
I Sverige drives nå 70 prosent av døgnbehandlingen på rusfeltet av private profittsøkende tilbydere. De private ideelle tilbyderne er nærmest utradert. Også i Finland er det blitt tilrettelagt for mer markedsstyrte anbudsrunder de seneste årene, men den utviklingen ser ut til å ha stoppet opp med den sittende sentrum venstre- regjeringen. Danmark kjennetegnes av at en bruker døgnbehandling mye mindre enn i de andre landene. Målgruppen for rusbehandling i Danmark har endret seg det siste tiåret og en har satset på poliklinisk behandling. Men i den døgnbehandlingen som drives er det et stort innslag av private ideelle tilbydere. Norge har en ganske jevn miks av private ideelle og offentlige tilbydere. Det spesielle med Norge er at det er svært få private profittsøkende tilbydere på rusfeltet sammenlignet med de andre nordiske landene.
Hvorfor det har vært en så ulik utvikling i de ulike landene kan en lese mer om her:
En kortversjon er at Sverige var tidlig ute med å omfavne New Public Management, anbudsrundene er markedsorienterte, det er en konsentrasjon av eierskap knyttet til internasjonale oppkjøpsfond og ingen reguleringer på hvor mye profitt en kan ta ut. En kan snakke om det markedsvennlige Sverige. Finland har beveget seg i samme retning som Sverige, men denne bevegelsen har stoppet opp. I denne sammenhengen kan en snakke om det ambivalente Finland. I Danmark er det lite støtte for mer markedsstyrte offentlige tjenester og vi har det markedsregulerende Danmark.
Hva så med Norge? Her er det lang tradisjon for å finne pragmatiske løsninger i velferdspolitikken gjennom et tett samarbeid mellom det offentlige og private ideelle organisasjoner. Det er tverrpolitisk enighet om at private ideelle organisasjoner er viktige for mangfoldet og at de er til berikelse for det norske samfunnet. Regjeringer i Norge har vært opptatt av å beskytte de private ideelle virksomhetene på rusfeltet. Så her kan vi snakke om det velferdskorporatistiske Norge. I Norge har også god økonomi på grunn av oljepenger ført til at en ikke har hatt det samme behovet for innsparinger i offentlige budsjetter som i andre land. I motsetning til de andre nordiske landene, har rusbehandling vært et viktig politikkområde i Norge i mange år. Det er blitt satset på å heve kvaliteten på rusbehandlingen med mange ulike virkemidler som nasjonale faglige retningslinjer, pakkeforløp og kvalitetsregister. Alt dette gjør at de private ideelle organisasjonene må arbeide på de samme måtene som det offentlige. Da går det an å stille spørsmål med hva som er hensikten med de private ideelle tilbyderne på dette tjenesteområdet.