I en ny artikkel (systematic review) om hvordan rusfeltet definerer tilbakefall til rusbruk, abstinens etter russtopp, bedring av ruslidelse (remisjon), recovery fra rusbruk, og russprekk og glipper, fant artikkelforfatterne store forskjeller. Forfatterne konkluderte med at det ikke er enighet i rusforskning om hvordan tilbakefall til rusbruk skal defineres. Det samme gjaldt for de andre begrepene. Eksempelvis er det ikke enighet om hvor lang tid det må ha gått for å bli definert som rusfri (abstinent). Enkelte studier brukte begrepet tilbakefall, men oppga ikke hvordan de definerte begrepet. 

Videre fant de at rusforskning i liten grad skiller mellom tidlige og sene tilbakefall, altså om et tilbakefall skjer i begynnelsen av eller senere i tilfriskningsprosesser. Det var også flere korttidsstudier enn langstudier, hvor antall målepunkt, det vil si hvor ofte deltakerne ble kartlagt, varierte betydelig. 

En mulig konsekvens av manglende enighet om hvordan tilbakefall til rusbruk skal defineres er en myriade av forskjellige definisjoner for det samme begrepet. Det som kan bli problematisk i slike tilfeller, er om forskningsfeltet, og rusfeltet for øvrig, snakker om tilbakefall til rusbruk som et enhetlig begrep når det faktisk består av mange ulike definisjoner. 

Eksempelvis er det forskjell mellom å definere tilbakefall som «et hvert bruk av rusmidler» og det å spesifisere en gitt mengde og en gitt frekvens av rusbruk. 

Det blir utfordrende å sammenligne studier med hverandre ettersom de bruker ulike definisjoner av ‘tilbakefall’. Dermed kan det bli vanskelig å lage kunnskapsoppsummeringer, fordi måten tilbakefall beskrives på er så forskjellig.

Rusfeltet er heller ikke enige om hvordan bedring av ruslidelse (remisjon) og recovery skal defineres. Eksempelvis er det ikke enighet om hvor mange år rusfrihet som kreves for passe inn i den ene eller andre kategorien. En ting de tilsynelatende har til felles er at gitte kriterier må være tilfredsstilt for å beskrives som «helt» recovered, hvorav rusfrihet fremstår som den viktigste. 

Å være rusfri omhandler mer enn å ikke bruke rusmidler. En mulig konsekvens av å måtte være rusfri for å være i recovery, er at mennesker med en ruslidelse opplever at de feiler mer enn de faktisk gjør. Som tidligere nevnt er det mer vanlig med tilbakefall enn ikke, samtidig er det også mulig å oppnå forbedringer i livet selv om man ikke har sluttet helt å bruke rusmidler.

I denne sammenhengen blir dermed ikke tilbakefall til rusbruk eller å være i recovery et enten eller (enten er du rusfri eller så er du ikke det), men heller snakk om dynamiske prosesser som utvikler seg over tid, og som kan gå mange forskjellige veier. Hvordan disse begrepene defineres har store følger for rusbehandling og ruspasienters selvforståelse. 

Først og fremst, hvis rusbehandling skal være forskningsbasert så forutsetter det konsistent rusforskning som igjen forutsetter konsistent begrepsbruk. 

For det andre, hvordan vi definerer tilbakefall til rusbruk og recovery påvirker brukerne av, og de som tilbyr, behandlingstilbudene våre. Det er begreper pasienter og behandlingspersonell anvender for å si noe om fremgang og tilbakegang. Begrepene brukes til å sette mål og promotere motivasjon. Pasienter identifiserer seg gjerne med å være i recovery eller i bedring som sier noe om at hen er i en endringsprosess og ikke lenger (bare) rusavhengig. En risiko ved å ikke enes om hvordan tilbakefall etter rusbruk skal defineres er at alle ruspasienter tilbys samme behandling uavhengig hvor mye endring de har gjennomgått.