Kontrastfylt møte med nytt liv

En fødsel er en tid for glede over det nye livet. Men når barnet blir født for tidlig på grunn av svangerskapsforgiftning, er opplevelsen fylt av kontraster.

babyfot_illustrasjon_line_owren_fotografi.jpg

Foto: Line Owren Fotografi

 – Samtidig som de opplevde gleden ved å bli foreldre, ble de konfrontert med lidelse i form av alvorlig sykdom og for noen en mulig død, forteller Inger Emilie Værland. Hun disputerer til doktorgrad i helse og medisin ved Det helsevitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger (UiS), fredag 16. november.

I avhandlingen formidler den erfarne intensivsykepleieren foreldrenes perspektiv på det å oppleve alvorlig sykdom samtidig som de ble foreldre. Dette er en spesielt sårbar gruppe på barsel- og nyfødtavdelingene som det har vært forsket lite på. Også fedrenes opplevelser var viktig å få med, siden de er lite kjent fra før.

Værland intervjuet ni mødre og seks fedre i to omganger, like etter fødselen og når mor og barn ble utskrevet fra sykehusene. Alle barna var født før uke 34, og foreldrene soknet til fire sykehus som var spredt over hele landet.

En skjellsettende erfaring

Svangerskapsforgiftning kan i ifølge Værland være en skjellsettende erfaring, der moren i de alvorligste tilfellene svever mellom liv og død.

– Erfaringen ble enda mer komplisert når kvinnen fikk et for tidlig født barn, og barnet ble overflyttet til nyfødtavdelingen.

På noen sykehus er det langt
mellom barsel- og nyfødtavdelingen. Noen steder måtte mødrene fraktes
i ambulanse når de skulle besøke barna sine.

Dermed ble den første tiden som foreldre preget av at familien ikke
var samlet.

 

inger emilie værland.jpg

Inger Emilie Værland disputerer 16. november.

– De tilbrakte den første tiden i fremmede omgivelser. Dette gjorde at de ble fremmedgjort i forhold til eget barn og foreldrerollen, sier hun.

Føler seg iakttatt

Flere av informantene fortalte om påkjenningen ved å måtte dele rom med mange andre, og ubehaget ved å føle seg iakttatt i en sårbar situasjon.

– For mange er det vanskelig å ha folk så tett innpå seg. En av mødrene følte at hun måtte hviske til barnet, forteller Værland.

Når mor og barn var adskilt, følte fedrene seg delt mellom den syke moren på intensivavdelingen og barnet i nyfødtavdelingen. De prøvde å støtte mor, etablere kontakt med det nyfødte barnet og ta vare på eventuelle søsken. De ble fedre i det offentlige rom, noe de de ifølge Værland tilpasset seg i varierende grad.

Etterlyser felles retningslinjer

Basert på doktorgradsarbeidet har Inger Emilie Værland en klar anbefaling:

– Mor og barn bør behandles sammen, og foreldre og barn bør få bo sammen på ett rom, sier hun, og legger til:

– Det bør være felles retningslinjer på sykehusene for at mor og barn skal være mest mulig sammen. Og samarbeidet mellom avdelingene -  for eksempel barsel- og nyfødtavdelingene - bør bli bedre.


Tittelen på avhandlingen er «Parents’ experience of having a premature infant due to severe preeclampsia: A phenomenological study.»

Inger Emilie Værland er 60 år og fra Stavanger. Hun ble utdannet intensivsykepleier i 1991, og tok en master i helsefag i 2008. Hun har blant annet jobbet på Aker Sykehus og Rikshospitalet, i tillegg til Stavanger Universitetssjukehus (SUS), hvor hun har vært ansatt på nyfødtavdelingen siden år 2000. Værland er nå spesialsykepleier på nyfødtintensivavdelingen og fagutviklingssykepleier på SUS.Stipendiatet ble finansiert av sykehusets forskningsavdeling.