Intensivavdelingen - barn i sorg
Kjære deg. Det er vondt å miste en du er glad i. Vi føler med deg i sorgen. Her har vi samlet informasjon som vi håper kan hjelpe deg. Både til deg som er barn, men også til de voksne rundt deg.
Du lurer kanskje på hvordan det er vanlig å oppleve sorg. Det er så utrolig forskjellig. Noen reagerer nesten ikke i det hele tatt, i alle fall ikke til å begynne med, mens andre reagerer kraftig. Du skal vite at uansett hvordan du reagerer helt til å begynne med, så er det helt sikkert normalt. Hvis du fortsatt har kompliserte tanker og følelser etter flere uker og måneder, så kan voksne ha grunn til å bli bekymret. Like etter at noen er død, så er det som har skjedd så ufattelig og vondt for mange at de skyver de vonde følelsene unna. Noen sier at det er akkurat som på film, som om de ikke er tilstede inne i seg selv.
De kjenner alt så rart og som om det som skjer, skjer med noen andre eller er sånn som en ser på TV. Andre opplever det slik en liten stund. De savner den som er død kjempemye, nesten som om hjertet slites i stykker. Da er det godt å få trøst av noen voksne eller en god venn. Barn skrur ofte av følelsene sine, slik at det ikke skaI bli for vondt. Om de voksne snakker om det som har hendt eller den døde hele tiden, så går barn kanskje ut eller på rommet sitt, så det ikke skal bli for tungt. Jenter synes oftere enn gutter at det er godt å snakke om det som har skjedd. Da blir ofte voksne bekymret for guttene når de ikke snakker like mye. Det har de ikke grunn til, for gutter greier seg like bra som jenter selv om de ikke snakker like mye.
Du savner helt sikkert den som er død. Når vi savner noen, så kan det gjøre vondt i brystet eller hjertet.
Tårene kommer ofte samtidig med savnet. Det er ikke alltid like kjekt, spesielt når savnet kommer når du sitter på skolen. Savnet kan komme av så utrolig mange ting. Det kan være at du ser en som ligner på den som døde, som går på samme måten, eller som ligner i stemmen. Eller for eksempel kan det komme hvis du har mistet pappa, og en venn blir kjørt til trening av sin pappa.
Ofte kommer savnet når du er alene. Mange synes det er verst når de legger seg om kvelden. Noen ganger kan det hjelpe å sette av en tid til å tenke på savnet tidligere på kvelden, slik at det vonde gis plass da og ikke like før du skal sove.
Barn kan lett få skyldfølelse etter at noen dør. Du kan tenke at du skulle hindret det som skjedde, at du skulle vært snillere mot den som døde eller at du oftere skulle ha sagt hvor glad du var i ham
eller henne. Du kan få dårlig samvittighet når du er glad eller har det gøy. Det hjelper ikke så mye om de voksne sier at «kan skjønne du ikke må tenke sånn», når en likevel gjør det. Det er altså helt normalt å tenke sånn, men det gjør det ikke noe bedre. Det er godt å dele akkurat sånne tanker med en venn eller en voksen som tar seg god tid til å lytte til deg. Når du fortsetter å tenke mye på denne måten og du har mye dårlig samvittighet, så kan det være godt å snakke med en klok voksen om dette. Helsesykepleier eller en lærer på skolen kan være en slik person. Noen ganger kan du trenge å snakke med en ekspert på vanskelige tanker, slik som en psykolog.
Du kan tenke at du sørger for lite, at du burde ha grått mer, tenkt mer på den døde og lignende. Du kan også bli forundret over at du både kan smile og le nært opp til dødsfallet, og at den døde ikke er i tankene dine hele tiden. Om du "glemmer deg" og ler hjertelig, kan den dårlige samvittigheten i neste øyeblikk slå til som en klo i magen: «Jeg har jo ikke lov til å være så glad eller le, så lenge han ikke kan få oppleve dette».
Det som de fleste barn blir redde for, er at det også skal skje noe fælt med andre i familien. Om du har mistet mamma eller pappa, kan du være livredd for at noe skal skje med den forelderen som lever. Noen blir mer redd for at de selv skal dø. Kroppen din kan også være mer urolig, akkurat som om du er på vakt for at noe skal skje. Da skvetter du til eller blir redd om det kommer et høyt smell eller en plutselig bevegelse. Det er fordi hjernen ikke liker å bli overrasket, og du går rundt og er mer på vakt enn tidligere.
Om det har skjedd flere ting i livet ditt i løpet av de siste årene, for eksempel en bestemor eller bestefar som døde, kan du også gå rundt å vente på hva som blir det neste som skjer. Da er det viktig å roe tankene med å si til seg selv at «det skjer ikke sånne ting ofte, og det er ingen grunn til at det skal skje meg igjen». Om du bruker dem ofte, kan slike sterke tanker få overtaket over
de dumme.
Å bli mer sint eller irritabel er en vanlig reaksjon å få når du har mistet en du er glad i. Det er rart, men slik er det. Vi tror at dette har med at søvnen ofte blir dårligere. Du bruker mye energi på å tenke på det som har skjedd.
Om du er redd for at noe annet skal skje, så bruker ekstra mye krefter på å være klar for det som du er redd for skaI skje. Samlet gjør dette at lunten blir kortere, og du kan lettere bli både sint og trist. Det er viktig at voksne vet at dette er en vanlig reaksjon, slik at de kan forstå hva som skjer. Vi tror jo også at det kan være gode grunner til å være sint. For eksempel om noen kjørte uforsiktig og derfor var skyId i at den du er glad i, døde. Det er derfor viktig at barn får være med voksne og få god informasjon. Det kan være informasjon om hvorfor et dødsfall skjedde og hva som ble gjort for å hjelpe.
Om du fant den som var død eller var til stede når dødsfallet skjedde, kan du huske det spesielt godt. Så godt at minnene kommer tilbake når du ikke vil det. Da ser du enten alt som skjedde på en film inne i hodet ditt, eller du ser et enkeltbilde – akkurat som om det har låst seg fast i hodet.
Du kan også ha sterke minner fra da du fikk beskjed om dødsfallet, eller sterke minner fra å se den døde.
I ettertid kan minnet av øynene, skadene den døde hadde, eller hvor kald han eller hun kjentes om du tok på han eller henne, stadig dukke opp. Noen ganger kan barn lage en fantasi inne i hodet hvor de ser det som hendte, selv om de ikke var der når det skjedde. Vi kaller slike minner for påtrengende minner, fordi de trenger seg på. I den første uken etter et dødsfall er det naturlig at hjernen presser oss til å tenke på noe så viktig som det vi har opplevd. Men om de fortsetter å være veldig plagsomme selv etter det har gått en uke, kan du trenge å lære metoder for å “temme” disse minnene. Noen får slike minner inn i drømmer og får mareritt. Det er normalt. Men også her er det slik at om det samme marerittet kommer kveld etter kveld, bør du få hjelp til å stoppe det.
Mange av disse minnene settes i gang av noe som minner om det som skjedde. Det kalles for traumatisk påminnere. Men minner er slett ikke alltid vonde. De kan være både gode, varme og såre samtidig. Du kan ha ting som gir nærhet til den døde, som klær, bilder eller en hårlokk som du gjemmer på. Slike minner blir godvonde, fordi de er gode, samtidig som de kan gjøre deg sår og trist.
- Ingenting du har tenkt, sagt eller gjort har ført til at den du er glad i, er død.
- Det finnes ingen oppskrift på sorg. Mennesker opplever sorg veldig forskjellig.
- Det er vanlig å bli både trist, redd og sint når noen dør.
- Alt som er tungt, blir lettere om du deler det med noen.
- Tiden er en venn. Savnet blir ikke borte, men det blir lettere etterhvert.
- Du er ikke alene. Det finnes mange andre barn i samme situasjon som deg.
- Du er lov til å være glad og gjøre kjekke ting selv om du har mistet en du er glad i.
Det er flere ting som kan gjøres for å hjelpe barn i sorg. Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon. Gi barna eksplisitt lov til å reagere. Når barn er usikre på hvordan reaksjoner blir møtt av de voksne, kan de holde tilbake reaksjonene. Derfor kan det være lurt av voksne å si at det ikke gjør noe at barn og voksne blir triste eller sinte når noen dør. De behøver ikke holde tilbake reaksjonene av frykt for å bli ledd av eller å gjøre de voksne triste. Arbeid for at barn anerkjenner og aksepterer det som har hendt. Dette betyr ikke at en skal rive ned det behov som barn kan ha for å ta inn ting litt etter litt, men at en ikke går inn i en felles benekting av det inntrufne.
Si at du vil være der i tiden som kommer. Det er godt for barn å få slike forsikringer, fordi de ofte opplever frykt for at foreldre eller gjenværende forelder også skal bli borte. Som voksne skal vi lytte etter underliggende tema og dypere mening i barnets kommentarer, spørsmål og atferd. Barna søker aktivt etter forståelsesrammer, som de kan bruke for å forstå hva som har skjedd. De må omformulere antagelser om hvordan verden, andre personer og de selv er. Selv små barn kan ha mange dype tanker om ulike sider ved tilværelsen. Som voksne kan vi normalisere og legitimere tanker, følelser, ønsker, adferd og opplevelser.
De sterke og ofte ukjente reaksjonene som barn opplever, kan være skremmende. Barn har ikke noe sammenligningsgrunnlag fra før, som hjelper dem til å forstå. Selv når barn holder slike tanker og følelser for seg selv, eller ikke er store nok til å formulere dem, kan det være viktig at voksne setter ord på det som er vanlige tanker og følelser i en slik situasjon. Slik forstår barna hva som skjer i dem. Dette henger sammen med det å hjelpe små barn til å identifisere, navngi og differensiere følelser. Triste situasjoner kan medføre så sterke opplevelser for barn at følelsene kan skyves helt unna. De kan kjennes som et virvar av sterke reaksjoner som de ikke har kontroll med.
Mens voksne har utviklet evnen til å differensiere følelser, trenger barn voksnes hjelp til å sette ord på, forstå og skille fra hverandre ulike følelser.
Traumatiske tap gjør det vanskelig å regulere styrken på reaksjonene, noe som kan medføre at barna enten forsøker å unngå de sterke følelsene, eller at de kjenner seg helt overveldet av dem. Om foreldrene hjelper dem til å gi ord til eller uttrykke det de føler og til å regulere styrken i reaksjonene, er dette til
god hjelp.
- Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
- Si at den døde aldri vil komme tilbake.
- Fortell om syning og begravelse.
- Ikke snakk om reise eller søvn. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
- Unngå abstrakte forklaringer.
- Gi forklaringer som er tilpasset barnets alder.
- Ta tid til å samtale med barna om det som er vanskelig.
- Spørsmål fra barn må besvares, selv om de har spurt om det samme mange ganger før.
- Gå igjennom hendelsesforløpet med barna flere ganger.
- Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
- La barna tegne og leke om det som skjedde. Da får de uttrykke det de føler på sitt eget «språk».
- Større barn kan ha nytte av å skrive om det inntrufne. Alt fra dagbok til dikt eller skolestiler hjelper.
- La barna se den døde etter dødsfallet, men forbered dem på hva som møter dem (som for eksempel det de vil se, at den døde kjennes kald om de tar på han/henne og så videre).
- La barna delta i begravelsen.
- Ikke skjul tanker og følelser for barna.
- Ha minner fremme – lag album – se på bilder og film.
- Ta med barna på besøk på kirkegården.
- Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barn.
- La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser.
- Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre; selv korte atskillelser kan skape engstelse.
- Forsøk å holde på hjemmets vanlige rutiner, spesielt måltider og sengerutiner.
- Aksepter at barna kan oppleve økt behov for nærhet og trygghet.
- La barna raskt returnere til barnehagen eller skole.
- Snakk med barnet om den frykt de opplever. Gi forsikringer om at foreldre vil være der, og at slike dødsfall skjer svært sjelden.
- samtale seriøst med barnet dersom de gir uttrykk for slik skyldfølelse.
- Forsikre om at ingenting de har tenkt eller gjort førte til det som skjedde.
- Dersom barnets atferd endrer seg dramatisk etter dødsfallet, for eksempel hvis det isolerer seg fra venner, eller det blir helt ustyrlig, kan det være nyttig for foreldre å søke råd og hjelp fra en psykolog eller annen barnekyndig person.
- Dersom barnet har vært til stede da dødsfallet skjedde, eller han/hun fant den døde, og minner fra denne situasjonen stadig fortsetter å komme inn i barnets tanker i ukene etter dødsfallet, gir det grunn til å ta kontakt med fagpersonell.Langvarig tristhet, vedvarende manglende motivasjon på skolen, eller uttalte tanker om at han/hun ikke vil leve, er også klare tegn på at hjelp bør kobles inn.
Husk det ikke er grunn til bekymring dersom barnet er med venner som før, greier seg godt i barnehage eller skole, eller ikke forandrer seg mye. Selv om de ikke snakker så mye, så viser hverdagen at de greier seg ok. Da er det ingen grunn til at de for eksempel må ha psykologhjelp.
Sørg for å få støtte fra andre. Familie, venner, naboer og foreldrene til barnas venner ønsker ofte å hjelpe.
- Barnehagens personale er viktige i barns liv. De vil lettere kunne forstå barnas reaksjoner og ivareta barna på en god måte når de har informasjon om hvilken situasjon familien befinner seg i.
- Skolen kan sammen med foreldrene og barnet vurdere hva som kan gjøres for at eleven får det best mulig på skolen. Skolen kan sørge for å skape trygghet gjennom kontinuitet og forutsigbarhet og gjennom å forstå reaksjoner som barn i krise kan få. De kan tilrettelegge skolearbeidet og tilby informasjon til klassen dersom eleven ønsker det.
- Helsesykepleier på skole eller helsestasjon kan tilby støttende samtaler. De kan også vurdere om det er behov for andre hjelpe- og tilretteleggingstiltak.
- Fastlegen kan følge familien over tid - og kan også henvise videre til spesialisthelsetjenesten hvis det er behov for det.
- Kriseteam i kommunen kobles inn i noen tilfeller.
- Familiesenteret i hjemkommunen er et gratis, tverrfaglig tilbud til foreldre, barn og ungdom.
- Pårørendesentere for barn jobber for at barn som pårørende skal kjenne mestring og livsglede til tross for en krevende hverdag. Her kan du treffe barn i samme situasjon som deg.
- Se Meg – barn som pårørende
- Pårørendesenteret i Stavanger
- Veiledningssenteret for pårørende
Se vår ressursbank for kontaktinformasjon.
Dette er info som er innhentet og kvalitetssikret av intensivavdelingen ved Stavanger universitetssjukehus.
Sist oppdatert 02.09.2021