Intensivavdelingen - barn som pårørende

På intensivavdelingen ligger alvorlig syke personer. Vi kaller dem pasienter, for de trenger spesiell overvåking og behandling. 

Det er mange personer som jobber med ulike ting for å passe på og hjelpe pasientene på intensivavdelingen. Alle hjelper på hvert sitt vis den som har blitt syk. Du vil møte mange av dem, som for eksempel spesialleger, spesialsykepleiere, renholdsarbeidere, fysioterapeuter, sosionomer og ernæringsfysiologer.

Du er velkommen på besøk. Før du kommer, er det lurt å avtale et tidspunkt for besøket. Når vi gjennomfører undersøkelser eller har vaktskifte, hender det at du må vente litt. Vi har vaktskifte klokken 07.30–08.00, 14.30–15.00 og 22.00–22.30. Du kan ringe oss når som helst, og telefonnummeret til avdelingen er 51 51 91 38.

Inne på rommene er det mye spesialutstyr og mange forskjellige apparater. Det er vanlig at apparatene har alarmer med både lys og lyd. Alarmene gir beskjeder til helsepersonellet. Du trenger ikke bekymre deg for alarmene, for sykepleierne og legene passer godt på. Det er ofte mange ledninger festet til kroppen. Den syke kan se litt annerledes ut enn vanlig. Noen pasienter trenger hjelp til å puste. De er koblet til det vi kaller en respirator, som vil si en pustemaskin. De har et plastrør i munnen eller utenpå halsen som pustemaskinen er koblet til.

Pasienter som ligger på respirator, kan ikke bruke stemmen. Det er fordi det ikke går luft gjennom stemmebåndene. Stemmen kommer tilbake når pasienten kan puste selv igjen, og vi kan fjerne plastrøret. Det kan virke skremmende og overveldende med alt utstyret. Det hjelper kanskje å tenke at utstyret er der for at pasienten skal få den aller beste behandlingen. Noen av pasientene får medisiner som gjør at de er trøtte og sover mye. Du kan likevel snakke normalt til den som er syk, og du må gjerne holde pasienten i hånden.​

Alvorlig syke pasienter er spesielt utsatt for å få infeksjoner. Derfor må vi beskytte dem ekstra. Du kan hjelpe med å beskytte dem ved å vaske og sprite hendene dine godt før du går inn. Hvis du er syk, som for eksempel at du er forkjølet, har kastet opp eller har diaré, må du vente til du er frisk før du kommer på besøk. Ring avdelingen på forhånd hvis du er i tvil. Det kan bli mange sterke inntrykk når du er på besøk i avdelingen. Husk at det er helt i orden å  ta seg en pause når du har behov for det.

Det er veldig hyggelig om du tar med tegninger, kort og familiebilder. Blomster kan dessverre

ikke tas med inn i avdelingen, fordi noen kan være allergiske. Når du er på besøk, vil vi forklare deg om sykdommen og hva vi gjør for å hjelpe. Vi vil alltid snakke sant, også hvis det er trist informasjon vi må gi deg. Spør oss gjerne om det du lurer på. Vi blir alltid glade for spørsmål.​

Dette er informasjon som er mest til de voksne rundt deg. Men du kan også lese dette om du vil.

Når familier rammes av kriser, sykdom, dødsfall eller andre alvorlige livsbelastninger, rammes også barna. Tidligere mente man at barn ikke får med seg så mye, eller at de måtte bli skånet fra smertefulle hendelser i livet. I dag vet vi at barn er sensitive til endringer og stemninger i familien. De bekymrer seg for sine nærmeste og kan lett påta seg større ansvar enn de gjør til vanlig. Barn trenger alderstilpassede og gode forklaringer på verden som omgir dem. De får ofte med seg mer enn vi tror, men det betyr ikke at de forstår eller mestrer situasjonen de er i på egenhånd. Barn trenger derfor god hjelp og støtte når livet endrer seg og livets brutalitet slår innover dem.

Barn som pårørende vil påvirkes ulikt, blant annet avhengig av alder, erfaringer, personlighet og hvilke ressurser som finnes i familien og i barnets nærmiljø. Det vil også ha stor betydning hvordan situasjonen eventuelt rammer foreldrenes/den friske forelderens omsorgskapasitet, og i hvilken grad situasjonen gjør det vanskeligere for barna å delta på den sosiale arena og opprettholde sine hverdagslige rutiner. Det finnes ikke ett spesifikt sett av vansker som tilkjennegir seg når barn er pårørende. De kan reagere ulikt, og noen reagerer tilsynelatende ikke i det hele tatt.

Man kan se at barn blir mer engstelige, ukonsentrerte, urolige eller triste, og de kan klage på symptomer som magesmerter, hodepine, søvn- og spisevansker. Noen kan få sosiale og relasjonelle vansker, som irritabilitet, økt sinne eller tilbaketrekning. Det kan observeres atferdsendring – for eksempe på skolen eller i hvordan barnet opptrer i familien og i sitt øvrige sosiale miljø. Noen blir mer klengete og kan virke mer uselvstendige enn de tidligere har vært, mens andre barn kan trekke seg mer unna og lukke seg inne.

 

Barn har ikke nødvendigvis et språk for hva de opplever eller hvordan de har det. De trenger derfor hjelp av forståelsesfulle og trygge voksne til å forstå og håndtere situasjonen. De fleste barn som er pårørende, klarer seg godt og får nok støtte og oppfølging til at de kan tilpasse seg en ny situasjon. Når det er sagt, er barn som lever med sykdom og belastninger i hverdagen en sårbar og utsatt gruppe. De kan bli redde for å miste sine nærmeste, være redde for at de selv blir syke eller bekymre seg for at andre, som står dem nær, også skal bli rammet.

 

Noen barn opplever å få oppgaver i hjemmet eller et ansvar de ikke er modne nok til å håndtere. De kan påta seg en for krevende rolle for å kompensere for at omsorgspersonen er svekket. Avhengig av hvilken situasjon familien står i, kan barn også kjenne på ulike former for skam, skyld og selvbebreidelser. De kan få dårlig samvittighet over å selv være frisk, særlig dersom et søsken er sykt eller svekket. Det er vanskelig å gå ut og leke med vennene i nabolaget dersom ens kjære bror eller søster må bli igjen syk hjemme. Barn kan også bli svært stresset og engstelige.

 

Dersom de ikke forstår hva som skjer rundt dem, kan de bli overlatt til sin egen fantasi – som noen ganger kan være verre enn virkeligheten. De kan lage sine egne forklaringer eller forestillinger av det som skjer. Da kan de sitte igjen med et uriktig bilde av sykdommens omfang, konsekvensene, hvilken helsehjelp som gis og hvordan dette potensielt kan ramme dem og deres nærmeste. Hvis de ikke får hjelp til å forstå og danne seg et bilde av situasjonen, blir de overlatt til seg selv for å mestre noe de ikke har strategier for å takle. Å tåle det vonde helt alene er vanskelig for oss alle, men det er enda vanskeligere for barn.

Sørg for å få støtte fra andre. Familie, venner, naboer og foreldrene til barnas venner ønsker ofte å hjelpe.