Intensivavdelingen - ungdom i sorg
Kjære deg. Det er vondt å miste en du er glad i. Vi føler med deg i sorgen. Her har vi samlet informasjon som vi håper kan hjelpe deg. Siden er laget mest til deg som er ungdom, men de voksne rundt deg må gjerne også lese det.
Det finnes ikke én riktig måte å sørge på. Sorg er svært forskjellig fra person til person. Noen er triste lenge. Andre er ikke triste i det hele tatt. Noen reagerer sterkt rett etter dødsfallet og lite senere, mens for andre er det omvendt.
Det er stor variasjon i tanker og følelser – og hvor mangfoldig sorgen er.
Det finnes ingen oppskrift på sorg. Vi beskriver noen vanlige reaksjoner. Det som står her passer kanskje ikke dine opplevelser. Hver sorg har sin tone og form. Men vi håper at du vil finne noe informasjon eller råd som kan være til hjelp for deg.
Det er krevende å være ungdom eller ung voksen i sorg. Mange voksne trøster seg med at de unge nok klarer seg, så store som de er blitt. De kan forvente at du skal greie deg selv. Men du selv kan føle at du trenger hjelp og støtte for å takle sorgen.
Det kan også være vanskelig å innrømme at du trenger hjelp. I vårt samfunn skal du helst være selvstendig og kunne greie alt selv. Mange voksne har ofte mer enn nok med sin egen sorg. Unge kan skjule sorgen sin, fordi de synes at foreldrene har nok fra før.
Spesielt gutter gir få signaler om hva de trenger av støtte – og skyver reaksjoner og problemer unna. Da er det lett å overse eller forvente for mye av deg som er ung. Noen ungdommer kan derfor føle at de blir stående alene med sorgen.
Tidlig etter dødsfallet, eller etter at du har fått vite om en alvorlig sykdomsdiagnose, opplever de fleste uvirkelighet. Det er som i en drøm og noe som ikke angår deg. Du kan ikke tro at det er sant. Denne reaksjonen beskytter deg mot smerten i det som har skjedd. Spesielt når et dødsfall skjer plutselig, kan det være slik. Det kan være rart å oppleve at du trøster andre, mens det egentlig burde være omvendt. En slik "sjokkreaksjon" tillater deg å gradvis ta inn det som har skjedd – og gjør at det ikke blir for mye på en gang. Følelsene dine er satt litt på vent. Slike dødsfall kan, i tillegg til sorgen, gi traumereaksjoner.
Uansett hvem du har mistet, så vil du kjenne lengsel eller savn etter den du har mistet. Hadde noen kunnet bringe tilbake den døde, ville det vært det aller beste. Men det går jo ikke. Savnet kan settes i gang av mange ting. Det kan være en person som beveger seg likt, ligner av utseende, et ulykkesbilde i en avis, en melodi som du hører eller at den døde ikke er der for å for eksempel kjøre deg til trening.
Har du mistet et søsken, kan det være tingene dere gjorde sammen som starter savnet. Dette kalles for sorgpåminnere. De setter i gang savn og lengsel. Savnet kommer ofte i perioder hvor det kjennes svært intenst. Noen gråter sterkt når «anfallene» kommer. Etter at følelsene har vært intense en periode, kan du oppleve at de blir numne, nesten som en har blitt bedøvet. Etterpå kan de komme med ny kraft igjen.
Gradvis over tid bedrer situasjonen seg for de fleste. Følelsene blir noe mindre intense, og de kommer sjeldnere. Det kan ta mye lenger tid enn det du tror. Det er ofte vanskelig for andre å forstå at du fremdeles kan føle så sterkt. Tiden er en venn, men den leger ikke alle sår.
Det er mye som kan gi dårlig samvittighet. Du kan for eksempel oppleve at du sørger for lite, du burde ha grått mer eller tenkt mer på den døde. Du kan også bli forundret over at du både kan smile og le nært opp til dødsfallet, og at den døde ikke er i tankene dine hele tiden. Om du «glemmer deg» og ler hjertelig, kan den dårlige samvittigheten i neste øyeblikk slå til som en klo i magen: Jeg har jo ikke lov til å være så glad eller le, ettersom han eller hun ikke kan få oppleve dette.
Du kan også bebreide deg selv for ting du har gjort, sagt eller tenkt, og for det du har unnlatt å gjøre, si eller tenke. Mange tanker begynner med «om jeg bare ...» eller «jeg skulle ha ...». Dette er vanlig.
Det er først når disse tankene fortsetter ut over de første ukene og går over til grubling eller sterke selvbebreidelser, at det blir viktig å bremse dem.
Andre vil gjerne si «du kan skjønne at det ikke er din skyld» eller «du må ikke tenke slik» – uten at dette hjelper noe særlig. Når slike tanker låser seg fast, kan du trenge hjelp. Hjelpen kan være å bryte de negative tankemønstrene eller lære metoder som demper grublingen.
Skyldfølelser kan ta mange former som
- at du ikke sørger nok eller ble for fort "ferdig" med sorgen.
- at du ikke går ofte nok på graven eller ikke tenker nok på den døde.
- ting du sa eller gjorde mot den døde, eller skyld over det du ikke gjorde eller sa.
- ikke å ha forstått hvordan den døde hadde det (spesielt ved selvmord).
- at du har det fint, og den døde ikke kan oppleve dette.
- ting du unnlot å gjøre eller visste om, men ikke sa – forhold du tenker kunne ha hindret det
- som skjedde.
Økt angst og frykt er en vanlig reaksjon. Du kan for eksempel bli redd for at andre også skal dø. Tanker om at «det har skjedd ett dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje ett til?» kan komme. Om noen du er glad i kommer for sent hjem, kan du bli fryktelig redd for at noe har skjedd. Du kan også bli redd for å dø selv. Du kan oppleve frykt for å sove, fordi mørket forbindes med døden.
Å miste noen i ung alder kan påvirke fremtidstroen. Du kan bli redd for å dø eller for ikke å klare deg i livet. Frykt forsterkes om du opplever flere dødsfall i løpet av få år. Da kommer raskt tanken om hvem som kan bli den neste.
Engstelsen kan vise seg på flere måter, og ikke bare redsel for at noe skal skje med andre i familien. Kroppen kan fortsette i alarmberedskap. Forandringer i omgivelsene, fra smell til plutselige bevegelser, kan lett gi frykt.
Redselen for å skille seg ut kan også være sterk.
Å bli behandlet forskjellig og få alles øyne på seg på skolen fordi du har mistet en du er glad i, kan oppleves som annerledeshet. Det kan mange unge kjenne som svært negativt. Når følelser er sterke
og tanker kjennes rare, kan redselen for å bli gal
også komme.
Sinne og irritabilitet kan komme etter alle typer dødsfall. Mindre overskudd, mindre energi og dårligere søvn kan gjøre at du blir mer irritabel. Det skal mange ganger lite til for å gjøre deg sint. Men sinnet kan også komme fordi dødsfallet i det hele tatt fant sted, og da rettes sinnet gjerne mot andre man er glad i. Du kan også bli sint på helse- eller redningspersonell, som du syntes gjorde en dårlig jobb, venner eller kamerater som ikke stiller godt nok opp, eller på dem som ikke forstår hvordan du har det.
Noen, spesielt gutter, blir sinte når de er lei seg. Det er først når de er skikkelig sinte at de greier å slippe tårene til. Da trengs det en stor porsjon tålmodighet og forståelse fra familie eller venner.
Påtrengende minner fra ting som skjedde rundt dødsfallet, kan også bli plagsomme. Det kan være minner fra funnet av den døde, at du var vitne til eller selv var med på ulykken, minner fra syningen eller spesielle hendelser fra sykdomsperioden. Ikke sjelden er det enkeltdetaljer som huskes svært godt, mens andre ting er diffuse. Andre ganger er det som du ser en film av det som skjedde, eller du lager en fantasi som du stadig ser.
Du kan også ha sterke minner fra da du fikk beskjed om dødsfallet, eller sterke minner fra å se den døde. I ettertid kan minnet av øyne, hår som er gredd feil vei, skadene den døde hadde eller hvor kald han eller hun kjentes stadig dukke opp. Slike minner kan etse seg inn og gi plager i etterkant. Det er ikke uvanlig å få mareritt etter dødsfall. Det kan være både direkte gjentagelser av hva som skjedde, men oftere at det skjer andre forferdelige ting i drømmen. Om du har overlevd en ulykke eller hendelse hvor andre døde, kan det være mange ting som blir påminnere i etterkant. Spesielt kan stedet eller situasjonen der det skjedde være en slik påminner.
Når du kjører bil etter en bilulykke eller tog etter en togulykke, kan du gjenoppleve smerten fra den grusomme opplevelsen.
Men minner er slett ikke alltid vonde. De kan være både gode, varme og såre samtidig. Du kan ha ting som gir nærhet til den døde, som klær, bilder eller en hårlokk som du gjemmer på. Slike minner blir godvonde, fordi de er gode samtidig som de kan gjøre deg sår og trist.
Etter dødsfall er det også en rekke andre endringer og reaksjoner som kan komme, for eksempel problemer med konsentrasjon og hukommelse. Du kan slite med å konsentrere deg på skolen eller hjemme, samtidig som hukommelsen svekkes. Dette kan noen ganger vare over en lang periode. Hvis dødsfallet kom etter en lang sykdomsperiode, kan du ha glemt mye av det som hendte i denne perioden, eller hukommelsen kan være dårlig for perioden rundt dødsfallet og tiden etterpå.
Det er ikke så rart at om en er mer urolig og engstelig, så kan det gi kroppslige plager som anspenthet, hodepine, og mage- og tarmuro. Om en daglig går og uroer seg og er på vakt mot ting som kan skje, er det også svært energikrevende. Det gir tretthet, men ikke den tretthet som gjør at en sover godt. Kombinert med dårligere søvn, mange og til dels forvirrende tanker og dårligere matlyst er det ikke så rart at energiløshet oppleves.
Smerte og verk i muskler og plager med fordøyelsen er heller ikke uvanlig. En del sier at de lettere får influensa og forkjølelse, noe som kan skyldes at immunsystemet ikke fungerer så bra. Dersom appetitten er borte, kan det bli underskudd på stoffer kroppen trenger. Det er også rapportert hodepine, pustebesvær og lignende plager. Men husk at du ikke trenger å få slike plager.
Kanskje er dine venner svært forståelsesfulle og støtter deg på en god måte. Noen ønsker å snakke mye om det som har skjedd, andre lite. Når dine venner lar deg få plass når du ønsker det, og lar være å si noe når du ikke ønsker det, oppleves støtten ofte best. Om de vil gi deg råd du ikke ønsker, eller du vil snakke om den du har mistet og de ikke lar deg få lov til det, kan det bli mer vanskelig. Mange sier de opplevde god forståelse og støtte til å begynne med, men så glemte vennene så fort det som hadde skjedd. Da er det lett å føle seg ensom.
Alt for mange opplever at de ikke får støtte over tid og at venner glemmer for fort. Kanskje må du selv snakke med dine venner om dette. Fortell at selv om det har gått lang tid etter dødsfallet, så tenker du mye på den du har mistet. Det er synd at det er du som må få dem rundt deg til å forstå dette, men dessverre er det slik for en del. Om du kan gå i en sorggruppe, så har du noen å snakke med der. Da blir det kanskje ikke så viktig at vennene dine snakker om det som har skjedd.
Det kan være store forskjeller mellom gutter og jenter på sorgområdet, spesielt med tanke på ønske om å snakke om det som har skjedd. Gutter bruker vanligvis å snakke mindre om dødsfallet. De går mer alene med tankene og skyver dem i større grad unna.
Jenter ønsker å snakke mer, men nødvendigvis ikke med dem som er nærmest i familien. Om det er en far eller mor som er død, så kan det bli for tungt å snakke med gjenlevende forelder, fordi begge er i sorg. Gutter kan komme gjennom sorgen like bra som jenter, selv om de ikke snakker så mye.
Men når de ikke snakker, blir voksne ofte svært bekymret. De vet ikke hva som skjer i den unges tanker og følelser. Om du er en som ikke sier så mye, så kan det være lurt å gi en «rapport» fra innsiden – slik at voksne blir mindre bekymret. Husk også på at selv om vi skriver at gutter snakker mindre enn jenter, er det slett ikke slik at dette gjelder alle. Noen gutter snakker mye og noen jenter lite.
I psykologien sier vi at det finnes en lov som sier at alt som er tungt, blir lettere om du deler det med noen.
Vi tror det er riktig både for gutter og jenter. Samtidig kan vi lære fra hverandre. Gutter kan lære fra jenter å gi mer ord til følelser og tanker. Jenter kan lære fra gutter hvordan de kan slå av tanker og følelser når de blir plagsomme.
Ikke få opplever at de tenker annerledes enn før, etter å ha mistet en kjær. De blir mer klar over hvor kort det er mellom liv og død, og de blir mer opptatt av å ta vare på forholdet til dem de er glad i. «Nå vet jeg å sette pris på mine venner på en annen måte enn før», var det en ungdom som sa.
Noen sier at de ikke bryr seg med bagateller lenger, livet er for kort til å bruke tid på dem. Andre sier at de merker at de har blitt mer modne, og at de tenker klokere enn før. Om du har opplevd det, så kan det bli et problem når du er sammen med venner som ikke har hatt en slik modningsspurt.
Du kan synes de er så barnslige og kan begynne å trekke deg unna dem. Da er det viktig å tenke på at de ikke har opplevd det samme som deg – og derfor ikke har lært det du har lært. Kanskje har du også lært mye om hvordan du kan støtte andre. Eller hva du ikke skal gjøre om en venn opplever det samme som deg. Uansett er det viktig å ta vare på disse positive forandringene, selv om du skulle ønske at dødsfallet ikke skjedde.
- Savn og lengsel etter den døde viser ikke tegn på nedgang – selv måneder etter tapet.
- Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg ut over den første måneden.
- Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke snakke om dødsfallet eller høre andre snakke om det. Du forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
- Du fortsetter å anklage deg selv for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt – eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si – selv ukevis etter dødsfallet.
- Du har en sterk opplevelse av verdiløshet og opplever at ingen er glad i deg.
- Du kjenner sterk og vedvarende redsel for en ny katastrofe.
- Du er ute av stand til å fungere, som å lære, på skolen eller i fritiden.
- Du fortsetter å gruble og tenke på dødsfallet og er overopptatt av den døde. Det er liten plass for andre tanker.
- Bitterhet, sinne eller hevntanker fortsetter med uforminsket styrke ut over de første tre til fire ukene.
- Du opplever uvirkelighet, har lite kontakt med egne følelser og kjenner deg "flat" følelsesmessig. Du kjenner avstand til de rundt deg.
- Ingenting du har tenkt, sagt eller gjort har ført til at den du er glad i, er død.
- Det finnes ingen oppskrift på sorg. Mennesker opplever sorg veldig forskjellig.
- Det er vanlig å bli både trist, redd og sint når noen dør.
- Alt som er tungt, blir lettere om du deler det med noen.
- Tiden er en venn, selv om den ikke leger alle sår.
- Du er ikke alene. Det finnes mange andre ungdom i samme situasjon som deg.
- Du har lov til å være glad og gjøre kjekke ting selv om du har mistet en du er glad i.
Sørg for å få støtte fra andre. Det er ofte mange som ønsker å hjelpe. Eksempler på gode støttespillere kan være storfamilien, venner, lærere og trenere.
- Skolen kan sammen med deg finne ut hvordan du skal få det best mulig på skolen fremover. De kan hjelpe til med tilrettelegging av skolearbeidet og skolehverdagen hvis du har behov for det. Skolen kan også hjelpe med informasjon til klassen dersom du ønsker det.
- Helsesykepleier på skolen eller Helsestasjon for ungdom kan tilby støttende samtaler og de kan også vurdere om det er behov for andre hjelpe- og tilretteleggingstiltak.
- Fastlegen kan følge deg og familien din over tid og kan også henvise videre til spesialisthelsetjenesten hvis det er behov for det.
- Kriseteam i kommunen kobles inn i noen tilfeller.
- Uteseksjonen i kommunen har hjelpetilbud til ungdom mellom 12 og 25 år.
- Familiesenteret i hjemkommunen er et gratis tverrfaglig tilbud til foreldre, barn og ungdom.
- Pårørendesentere barn og ungdom jobber for at pårørende skal kjenne mestring og livsglede til tross for en krevede hverdag. Her kan du treffe ungdom i samme situasjon som deg.
- Se Meg – barn og ungdom som pårørende
- Pårørendesenteret i Stavanger
- Veiledningssenteret for pårørende
Se vår ressursbank for kontaktinformasjon.
Dette er info som er innhentet og kvalitetssikret av intensivavdelingen ved Stavanger universitetssjukehus.
Sist oppdatert 24.10.2024