Til foreldre

Å være pårørende

Tips for å best mulig ivareta egen psykisk og fysisk helse

Å være pårørende til barn på sykehus kan være en krevende situasjon. Noen ganger har forløpet vært brått og uventet. Hverdagen blir snudd på hodet, og en del opplever seg i en krisesituasjon. 

Mange kan oppleve å måtte være innlagt med sitt barn over lang tid, hvor vanlige strukturer og trygghet i hverdagen samt kontakt med omverden blir begrenset. Oftest har en som pårørende mange bekymringer som omfatter både her og nå - og fremover. Det kan være bekymringer om barnet, stress og engstelse knyttet til smitte (generelt, men spesielt nå ved aktuell Covid- 19 situasjon), bekymring for søsken eller andre pårørende hjemme, samt noen ganger også bekymring rundt egen helsesituasjon.          

Mange kan kjenne på ulike krise/stress-reaksjoner som sjokk, nummenhet, sterke følelser (redsel, gråt, fortvilelse, sinne), og ulike somatiske reaksjoner (eks. kvalme, skjelving, hjertebank, sterk uro, fysisk smerte). Noen opplever ikke slike reaksjoner, og begge deler er normalt. 

Det finnes en rekke ting som kan være lurt å gjøre i en slik situasjon, for å forhindre at normale krisereaksjoner blir problematiske, og generelt for å ivareta din psykiske og fysiske helse best mulig.  

Hovedfokus for dere som pårørende er naturlig nok oftest på barnets beste. Men, dere foresatte er også viktige! Dere er de viktigste for barna deres, både nå og i alle år fremover. Nedenfor følger noen tips til hva en kan gjøre for å ha det best mulig, under sykehusoppholdet og etter dere har kommet hjem. Dersom man er to, er også det å støtte og ivareta partner, i tillegg til å ta vare på egen fysisk og psykisk helse, viktig for barnet.

Nærhet, omsorg, kommunikasjon/kontakt

Støtte, nærhet, omsorg og kontakt med andre er god hjelp når en har det vanskelig. Det kan være både kontakt med nære relasjoner (familie, venner) eller kontakt med helsepersonell. Har man barn fra før blir familielogistikken ekstra krevende og det kan være lurt å gjøre avdelingen oppmerksom på spesielle utfordringer slik at det kan legges til rette best mulig. 

Forsøk å opprettholde kontakt med andre på de måtene som er tilgjengelig, for eksempel gjennom telefon, videosamtaler og sosiale medier.   

Noen ganger kan sosial kontakt med andre oppleves belastende og vanskelig. Det kan for eksempel være vanskelig å svare på mange meldinger med spørsmål om hvordan det går, når en ikke vet det selv. Det å sende ut fellesmeldinger hvor en gir noe informasjon og samtidig setter grenser i forhold til kontakt kan være et tips.                      Husk: I denne situasjonen er det egne følelser/ønsker for kontakt som er det viktigste å ta hensyn til, ikke til alle andre.  

Søke informasjon

Å få riktig og god informasjon om barnet er viktig. Skriv ned spørsmål du lurer på slik at du kan spørre legen/sykepleier. Skriv ned informasjon ved behov, samt ikke vær redd for å stille spørsmål hvis dere lurer på noe.

Forhold dere til fakta/informasjon fra helsepersonell. Vær oppmerksom på og begrens bruk av Google, da det kan gi feil informasjon og skape unødig bekymring. 

I forhold til den pågående covid-19 smitte situasjonen anbefales å begrense eksponeringen og være kritisk til kilder (spesielt sosiale medier). Vi kan anbefale FHI (www.fhi.no, helsenorge (www.helsenorge.no​) eller større nyhetskanaler som NRK. Sjekk gjerne nyhetene bare 1-2 ganger daglig, og skru av varslinger på mobilen. 

Søsken

Mange kjenner på utilstrekkelighet overfor søsken da det oppstår et behov for å være to steder samtidig; både på sykehuset og hjemme. Det kan være begrenset mulighet for å ha søsken med på avdelingen, men snakk med personalet om hvilke alternativer som kan passe for din familie. Søsken har behov for alderstilpasset informasjon som kan hjelpe dem til å forstå hvorfor situasjonen er som den er. 

Adskillelse er vanskelig både for barn og voksne. Barn kan vise ulike stressreaksjoner på den nye tilværelsen, fra store adferdsendringer til tilsynelatende ingen reaksjon. Begge deler er normalt. Vanlige reaksjoner er søvnforstyrrelser, irritabilitet/aggresjon, klenging, sutring, avvisning, overdreven hjelpsomhet/medgjørlighet, sjalusi overfor den syke. Noen barn tar et skritt tilbake i utviklingen, for eksempel trenger bleier igjen selv om de hadde sluttet eller snakker «babyspråk». Alt dette er ofte reaksjoner på savn etter dere foreldre og sorg over tapet av den hverdagen barnet kjenner og var vant med. En slik forståelse gjør det kanskje lettere å romme de ulike reaksjonene, selv om de kan være både irriterende og utfordrende. 

Generelt vil søsken ha godt av å opprettholde sine daglige rutiner så langt det lar seg gjøre, for eksempel å få gå i barnehagen eller på skole som normalt. Det vil være nyttig at barnets nærmeste voksne får informasjon om familiens situasjon, slik at de kan tilrettelegge dagen og ivareta barnet på best mulig måte. Ha ikke dårlig samvittighet for å spille på andre voksne som barnet er trygg på – for eksempel besteforeldre, tanter/onkler. Situasjonen på sykehuset varer ikke evig og dere vil finne tilbake igjen som familie etter hvert. 

Basale behov

Døgnrytme og hverdagen styres mye av barnet og barnets behov. Så godt det er mulig forsøk å etablere god struktur og faste rutiner for å dekke egne basale behov. Forsøk å ha faste måltider ila. dagen, og forsøk å etabler rutiner for å fremme god søvn (eks. unngå å sove for mye på dagen, fast tid en står opp og legger seg, få noe dagslys ila dagen, og unngå skjerm siste timen før søvn).                                                                            

Ha perioder med hvile, forsøk å «kople av» og tenke på noe annet enn barnet/bekymringer. Her kan musikk, se noe morsomt/kjekt på TV, spill på nettbrett/mobil, lydbok/lese, strikke osv. være gode tips.                                                          
For mange går dagene i ett, og å skille dagene/ukene kan være vanskelig. Det å se ut hver dag, legge merke til hvilket vær det er/årstid, si til seg selv hvilken dag og måned det er, samt søke å gjøre litt forskjell i dagene (eks. ha noe helgekos som en pleier når det er helg) kan være lurt.                                                                                                                

Å lage en ukeplan, med dager og mål for uken kan være lurt. Sett deg gjerne konkrete mål for dagen og for uken.                                                                                                              

For mange kan det å skrive dagbok om ting med barnet og hvordan en selv har det være bra for å skille dagene, samt bra for bearbeiding av opplevelsen. 
Når formen tillater det, anbefales det å daglig forsøke å være i fysisk aktivitet. Det blir mye stillesitting inne i avdelingen, og det kan være viktig å få beveget seg litt når en har pauser. Tur inne på sykehuset (eks. i gangene eller i trapper) eller en kort luftetur ut kan anbefales daglig hvis en får det til. Akkurat nå gjør covid -19 situasjonen dette ekstra utfordrende. 

Skap en mening/funksjon med din rolle som pårørende

Du er den viktigste for barnet ditt. Men for mange kan det kjennes annerledes og mors/fars- følelsen er ikke som «forventet» når barnet også er avhengig av hjelp fra sykepleiere og leger for å ha det bra. Din omsorg og kontakt med barnet er viktig for at det skal ha det best mulig, du er den viktigste for barnet ditt! 

Det å delta i sykehushverdagen som for eksempel i stell, og å være tilstede slik at barnet kjenner din interesse, kroppskontakt og stemme, er godt for barnet ditt. 

​I en krisesituasjon er det normalt å oppleve ulike reaksjoner!

Man kan skille mellom krisereaksjoner i den akutte fasen (i situasjonen og timer/dager/uker etterpå), og mer langvarige reaksjoner (et år eller mer etter hendelsen).

Vanlige krisereaksjoner i den akutte fasen kan være: Sjokk, nummenhet, skyldfølelse, opplevelse av uvirkelighet, og sterke følelsesmessige reaksjoner som redsel, fortvilelse, sinne eller gråt. Man kan ha endret tidsopplevelse (opplevelse av at tiden går svært sakte), og enten en uklar oppfattelse av det som skjer eller motsatt en spesielt detaljert oppfattelse av enkelte deler av hendelsesforløpet. Somatiske reaksjoner som kvalme, skjelving, hjertebank, sterk uro eller fysisk smerte er vanlig. Mange kan oppleve seg mer sårbar og ha mindre frustrasjonstoleranse, f.eks. bli lettere sint og lei seg enn vanlig. En kan kjenne på sorg over at ting ble annerledes enn forventet.
 
Det er imidlertid også normalt å ikke ha noen av disse akutte reaksjonene, og heller ikke ha senere reaksjoner på den belastende hendelsen. Ca 1/5 (20%) opplever lite/ingen reaksjoner. 

Trygghet, omsorg samt tydelig og riktig informasjon er viktige tiltak i den akutte fasen.
​For mer informasjon:​

Barn som pårørende
For mer informasjon:
Rettigheter: Barn/søsken som pårørende (helse-stavanger.no)
Hvordan møte barns følelser (vfb.no)
Pårørendesenteret.no
Ungeparorende.no
Barnsbeste.no​

​​​​​Stressmestringsteknikker

Det kan være nyttig å vite noe om stressmestringsteknikker som du kan bruke hvis du kjenner en økt grad av stress og bekymringer.                                                            

  • Det er mange bekymringer og mye informasjon om barnet, både her og nå og fremover. Et godt råd er å så godt som mulig tenke «her og nå», og prøve å la være å bekymre seg for tiden fremover. 
  • Det kan være nyttig å være kritisk til egne tanker, da man ofte i krisesituasjoner kan ha urealistiske tanker og følelser. Det å spørre seg selv: «er tankene realistiske, er det en annen måte å tenke om dette på, kan jeg løse dette nå?» kan være en hjelp til å korrigere tanker som ikke er realistiske.
  • Hvis bekymringstanker blir plagsomme og gjentar seg, forsøk å spørre om det er noe en kan gjøre noe med nå/få svar på nå? Hvis ikke, forsøk å legg det bort, og ha fokus på det du kan gjøre noe med her og nå.                                                                  
  • For mange kan det være hjelp å sette av «bekymringstid», eks. en fast tid til dagen ca 10-20min hvor en kan bekymre seg så mye en ønsker. Man kan da også skrive ned stikkord/lister til tankene. Bekymringstiden bør ikke være for sent på kvelden, helst ila dagen/ettermiddagen. Når eventuelle bekymringstanker kommer utenom denne tiden, forsøker en å minne seg selv på at en allerede har tenkt på det - og at en skal vente med å tenke mer på det til neste bekymringstid. De ferreste får dette til på første forsøk, men med trening er det mange som opplever det nyttig.
  • Humor er veldig stressreduserende, så forsøk å få det inn i hverdagen i avdelingen. For eksempel ved å se og høre på noe morsomt (podcast, lydbok, film/serie), snakke med en venn/familie som er morsom, og forsøke å legge inn humor på tross av alvoret i oppholdet på sykehuset.
  • Å puste er noe som skjer naturlig, og pusten regulerer kroppens reaksjoner på stress/belastning. Pusten er en av de enkleste måtene å roe seg raskt ned, og å klare å være «her og nå». Pusteøvelser kan gjennomføres av hvem som helst, hvor som helst, og når tid som helst. Det finnes enkle øvelser en kan forsøke (https://krisepsykologi.no/informasjon/informasjon-og-rad/selvhjelpsmetoder/), og det finnes enkle apper som kan lastes ned.  Vi kan anbefale «SMART verktøykasse fra RVTS» eller appen «Tactical Breather» som er gratis å laste ned på App Store/Google Play. 

Dette er info som er innhentet og kvalitetssikret av intensivavdelingen ved Stavanger universitetssjukehus.

Fant du det du lette etter?