Råd til pårørende for barn på sykehus

For å hjelpe barnet ditt, er det viktig at du også passer på deg selv fysisk og psykisk. Her finner du tips som kan være til hjelp.

 

Oppmerksomheten din som pårørende er naturlig nok oftest på barnets beste. Men du er den viktigste for barnet ditt, både nå og i årene framover. For at du skal ta vare på barnet, må du også ta vare på deg selv. 

 

Støtte, nærhet, omsorg og kontakt med andre er viktig og god hjelp hvis du har det vanskelig. Det kan være kontakt med familie og venner, eller kontakt med helsepersonell. 

 

Det kan være lurt å forsøke å ha rutiner for regelmessige måltider, fysisk aktivitet, daglys, og hvile og søvn. Aktiviteter som gir glede og som får tankene bort fra bekymringer er ofte nyttig å gjøre når barnet sover eller ikke trenger deg. Her kan å høre på musikk, lese en bok, se noe kjekt på TV/nettbrett, strikke og spille på mobil være gode tips. 

 

Hva trenger du for å ha det bra? Snakke gjerne med andre om dette og be om hjelp ved behov. 

 

Det er naturlig å bekymre seg for barn som er syke. For mye bekymring kan likevel være belastende og føre til et høyt stressnivå. 

 

Å ta én dag av gangen og forsøke å være i øyeblikket kan være til hjelp. Ofte kan det hjelpe å snakke med noen du er nær og/eller helsepersonell om bekymringene dine.

 

Pusten vår regulerer kroppens reaksjoner på stress og belastning. Å puste rolig og «med magen» er en av de enkleste måtene å roe seg raskt ned, og å klare og være «her og nå». Humor kan også være nyttig for å redusere stress. Nyttige tips kan være å se og høre på noe morsomt (podcast, lydbok, film eller serie), snakke med noen som vanligvis gjør deg i godt humør og forsøke å legge inn humor på tross av alvoret i oppholdet på sykehuset.

 

Stressmestringsteknikker kan også være nyttige. Du kan få tips til teknikker hos helsepersonell. Se også mobilapper som «SMART verktøykasse fra RVTS» eller «Tactical Breather» i App Store eller Google Play. 

 

 

Behovet for informasjon kan være stort i situasjonen du står i. 

 

Det kan være hensiktsmessig å skrive ned spørsmål du har og stille dem til helsepersonell. Ingen spørsmål er dumme, og ikke vær redd for å stille spørsmål til dem som behandler barnet ditt. 

 

Vær oppmerksom på og begrens bruk av Google, da det ofte kan gi feilinformasjon og skape unødig bekymring. Spør heller helsepersonell om faglig godkjente nettsider. 

 

Barnets journal er tilgjengelig på Helsenorge fram til de fyller 12 år.

 

Det viktigste du gjør for barnet ditt, er å gi omsorg og trygghet. Det kan ingen erstatte. Du kjenner barnet ditt best, og vet hva det trenger for å ha det best mulig på sykehus. 

 

På sykehuset må barnet gjennom en del undersøkelser for at helsepersonell kan hjelpe barnet til å få det bedre eller bli frisk. Det å se barnet sitt redd eller i smerter er ofte det vanskeligste for foreldre på sykehus. Dersom barnet er redd, kan ofte opplevelsen av smerte også bli forsterket. 

 

Å være fysisk og psykisk tilstede, gi fysisk kontakt, snakke med og forsøke å være med barnet ditt på samme måte som hjemme er viktig for å trygge barnet. Forsøk å opprettholde de viktige daglige rutinene, som lek, søvn, måltider og fysisk kontakt for barnet dersom det er mulig. 

 

Kontakt med nære og gode personer, forutsigbarhet, hjelp til regulering av følelser og informasjon er sentrale faktorer for at barnet skal bli mindre redd. 

 

 

Barn har rett til tilpasset informasjon om helsetilstanden sin. Å få informasjon og planlegge for ulike medisinske prosedyrer kan gjøre barnet tryggere og mindre redd. Dette kan være blodprøver, sprøyter, innleggelse av veneflon og MR-tester. Du finner informasjon om ulike sykdommer og undersøkelse på helsenorge.no og på SUS sine nettsider. 

 

 

 

Det er lurt å lage en plan med hvilke arbeidsoppgaver barnet, foresatte og helsepersonell under prosedyren. Vi anbefaler at barnet får ta noen valg underveis, slik at barnet opplever større grad av kontroll. Barnet kan for eksempel velge hvilken arm sprøyten skal settes i. Dere kan også bli enige om når man skal gjøre prosedyren, for eksempel ved å telle til fem også sette sprøyten. 

 

Barnets jobb kan eksempelvis være å se bort eller se på prosedyren, klemme far/mor i armen, holde i en bamse, se på mobil/nettbrett, ha fokus på å puste rolig helt ned i magen og ha gode hjelpetanker til seg selv. Det kan være «jeg skal klare det, dette går bra, det er fort ferdig». 

 

De foresatte kan ha i oppgave å ha barnet på fanget, snakke med barnet og avlede barnet. Du kan avlede barnet ved å spille en sang, fortelle noe, synge, hjelpe barnet å se på ting rundt i rommet, se på en skjerm sammen eller å blåse såpebobler. 

 

Du er en viktig rollemodell for barnet ditt. Du bør være så trygg og rolig som du kan, for da gjør du barnet ditt tryggere. Dersom du selv er redd for prosedyren, for eksempel blodprøver, anbefaler vi at en annen trygg nær voksen person kan følge barnet under prosedyren. 

 

Dersom du skal gi viktig informasjon om barnet til helsepersonell når barnet er til stedet, kan det være greit at barnet ikke hører (for eksempel «han er veldig redd for sprøyter»). Da kan det være lurt å formidle informasjonen på en lapp, eller be om å få snakke med helsepersonell uten at barnet hører det. 

 

Erkjenn barnets smerteopplevelse, og anerkjenn barnets følelser ved eksempelvis å si: «Jeg ser at dette er litt skummelt og gjorde litt vondt for deg. Jeg er her sammen med deg, og passer på det. Dette får vi til sammen.». 

 

Unngå å si ting som barnet ikke opplever som sant og som kan forsterke redselen. Eksempler på dette kan være: «Dette er ikke farlig, og ikke vondt». Da vil barnet høre «farlig» og «vondt». Heller si: «Du kommer kanskje til å kjenne det litt. Det er fort ferdig, og det kommer til å gå fint. Du er trygg, og vi passer på deg.»

 

Helsepersonell kan hjelpe med å lage en plan for prosedyren, gi informasjon om hvordan den gjennomføres og bli enige om hva de kan gjøre for at prosedyren blir best mulig for barnet. 

 

Dersom barnet skal gjennom en prosedyre med nålestikk, anbefales Embla-plaster eller krem for bedøvelse. Sukkervann eller morsmelk anbefales for de minste barna. Det finnes også andre beroligende og smertelindrende midler som av og til benyttes. Helsepersonell vil ta opp dette med dere dersom det er aktuelt. 

 

Om prosedyren barnet skal gjennom er vanskelig eller krevende for barnet, anbefaler vi at dere tar en pause, roer ned situasjonen og forsøker igjen når barnet er rolig nok. Foresatte og helsepersonell kan også drøfte om prosedyres må gjøres nå, og på denne måten. Unngå å tvinge eler å holde barnet for å gjøre prosedyrer. Dette kan være vanskelig å gjennomføre om undersøkelsene må gjøres der og da. 

 

 

Hvis du opplever at barnet ditt har store smerter, må du gi informasjon om dette til helsepersonell. De vil da vurdere hvilken hjelp som kan gis. Medisiner kan hjelpe mot smerter, men det er også en rekke andre ting som kan være til hjelp. 

 

Det kan være å

• gi barnet ro
• stryke lett på barnet
• snakke rolig
• synge
• avlede barnet med å gjøre noe barnet liker (blåse såpebobler, se film, se på nettbrett, spille spill)
• lese for barnet
• fortelle en historie

Noen ganger kan det være vanskelig å lindre barns smerte, trøste og roe barnet i tilstrekkelig grad. Det at du er til stedet, at barnet hører stemmen din og opplever at du vil hjelpe, vil gjøre opplevelsen tryggere og bedre for barnet, selv om det fortsatt er vanskelig. 

 

Mange foresatte kjenner på utilstrekkelighet overfor søsken når det er behov for å være på sykehuset og hjemme samtidig. 

 

Det kan være viktig for søsken å få komme på besøk på sykehuset. Dersom situasjonen rundt det syke barnet tilsier at det er greit å komme på besøk, kan avdelingen på sykehuset tilrettelegge for dette. Snakk med personalet om hvordan besøket best kan passe for avdelingen og familien din. 

 

Søsken har også behov for alderstilpasset informasjon, som kan hjelpe dem til å forstå hvorfor situasjonen er som den er. Prat med avdelingen om søskens behov, og hva du kan si til søsken om sykdommen og hvorfor situasjonen er som den er. Du kan også høre om det er muligheter for at søsken kan prate med helsepersonell på sykehuset. 

 

Søsken kan også ha ulike reaksjoner på at mor eller far er mye på sykehuset med det syke barnet. Reaksjonene kan være alt fra store endringer i væremåte, til tilsynelatende ingen reaksjon. Begge deler helt normalt. Vanlige reaksjoner er dårligere søvn, irritabilitet, sinne, engstelse, klenging, tristhet, avvisning, overdreven hjelpsomhet og sjalusi overfor den syke. Noen barn kan ta et skritt tilbake i utviklingen, for eksempel at de trenger bleier igjen, selv om de hadde sluttet. Andre kan begynne å snakke «babyspråk». Alt dette er ofte reaksjoner på savn etter foresatte, og sorg over tapet av den hverdagen barnet kjenner. 

 

Generelt vil søsken ha godt av å opprettholde de daglige rutinene sine, så langt det lar seg gjøre. Det kan være å få gå i barnehagen eller på skole som normalt. Dersom det er mulig, bør man planlegge og sette av egentid med en eller begge foreldre. Dette trenger ikke å være mye tid, men små aktiviteter eller anledninger i hverdagen hvor søsken vet at de har mor/far for seg selv. Det kan være å lese bok, spille spill, gå ned i kiosken og kjøpe noe, leke eller se en film. Å lage kort eller tegne en tegning til barnet som er sykt kan også være fint å gjøre sammen med en forelder. 

 

Det er nyttig at barnets nærmeste voksne får informasjon om familiens situasjon, slik at de kan tilrettelegge dagen og ivareta barnet på best mulig måte. Ikke ha dårlig samvittighet for å spille på andre voksne som barnet er trygg på, som besteforeldre, tanter eller onkler. Situasjonen på sykehuset varer ikke evig, og dere vil finne tilbake igjen som familie etter hvert. 

 

 

 

Noen ganger kan sosial kontakt med andre oppleves som belastende og vanskelig. Ta hensyn som hva som er viktig for deg og barnet ditt, og gi gjerne beskjed til dem rundt dere hva dere trenger og ønsker. Mange finner nytte i å sende meldinger med den informasjonen man vil dele, og gi andre tydelige rammer for hvordan man ønsker å ha kontakt. 

 

For mange kan det å skrive dagbok/logg på mobilen om hva som skjer med barnet og hvordan en selv har det være bra for å skille dagene. Det kan også være godt for bearbeidingen av opplevelsen.