Daginkontinens barn

Inkontinensproblem hos barn er vanligere enn mange tror. Med daginkontinens forstås gjentatt urin- lekkasje i våken tilstand etter fylte 5 år. En av fem ellers friske 5-åringer, og en av syv i skolealder, er inkontinente om dagen eller natten. Denne informasjonen gjelder barn som er 5 år eller eldre, med lekkasje av urin på dagtid.

For ikke så svært lenge siden, trodde man at når barn ikke ble tørre til forventet alder, så var årsakene vesentlig psykososiale. I noen tilfeller kan det være så.  Hovedårsaken til urinlekkasje hos forøvrig friske barn, har trolig å gjøre med sen modning av nervesystemet, som styrer blæren. Det har også blitt diskutert om faktorer som «altfor bra» bleier, manglende pottetrening, samt dårlig toalettmiljø i skolen, kan vanskeliggjøre, eller forsinke barnets evne til å få kontroll på blæren.

For barnet er urininkontinens et stort problem og medfører, fremfor alt for de yngre skolebarna, risiko for dårlige selvfølelse og liten selvtillit. Selv om de medisinske risikoene oftest er små, bør utredning og behandling tilbys.

En vanlig prosedyre ved utredning er at man hjemme skriver opp når barnet tisser, måler mengden, samt skriver ned når lekkasjene inntreffer. Dette gjøres over noen dager (såkalt tisse-dagbok eller tisse-liste). I forbindelse med legebesøk, er det viktig å beskrive hvordan barnets tissemønster ser ut. Det som er viktigst fra et medisinsk synspunkt, er å undersøke om barnet har vanskelig for å tømme blæren.

Viktige spørsmål som bør belyses:

  • Er det vanskelig å starte tissingen?
  • Må barnet presse eller trykke på magen for å få ut urinen?
  • Tisser barnet i omganger, eller i en samlet porsjon?
  • Er strålen svak, tar det lang tid å tisse?

Stadig dryppende urin er et annet varselstegn, og om det lekker når barnet anstrenger seg. Ved slike symptom skal man alltid tenke på om det er noe feil ved de øvre urinveier og nyrene.

Den vanligste årsaken til lekkasje hos ellers friske barn, er en urolig blære som vil tømme seg med små urinmengder, i kombinasjon med at barnet har vanskelig for å oppfatte signalene fra blæren i tide.

Ved legebesøket skal en urinprøve leveres, for å utelukke evt. urinveisinfeksjon. Mange steder utfører man også såkalte flow målinger (strømningsmåling), som skjer ved at barnet, når det er tissetrengt, tisser i en urinflow-måler. Det er egentlig å tisse på vanlig måte, men på et annerledes toalett. Ved undersøkelsen registreres tissingen med en kurve på et papir. Kurven gir informasjon om hastigheten på urinflowen, og om flowen er kontinuerlig, eller om den er ujevn. Dessuten registreres tisset urinmengde og den tiden det tok å tisse. Etterpå kan man undersøke med ultralyd om blæren er tom. Ettersom barnet ved første anledning ofte er noe undrende og dermed litt spent for å tisse på et annerledes toalett, bør prosedyren gjentas.

Førstehånds behandling er såkalt blæretrening. Behandlingens mål er at barnet skal bli «herre over sin egen blære». Dette innebærer at barnet motiveres til å ta eget ansvar, men med støtte fra foresatte og helsepersonell. Gjennom å gi informasjon tilpasset barnet om hvordan blæren fungerer og hva som gjør at det lekker urin, samt sammen med barnet å forbedre tisserutinene (tisse til bestemte tider) blir de fleste barn tørre. Iblant kan det være behov for å legge til medisin, som gjør at blæren blir roligere og kan inneholde noe større urinmengder (antikolinergika). Dette kommer i tillegg til blæretreningen.