Autismespekterforstyrrelser

Autismespekterforstyrrelser er kjennetegnet av vansker med sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Det er stor variasjon i evne og funksjonsnivå for personer med autismespekterforstyrrelse.

Evnen til å inngå i komplekst og gjensidig sosialt samspill varierer mellom individer, og disse evnene utvikler seg også gradvis gjennom oppveksten. Når slike vansker er omfattende, varige og viser seg på alle arenaer i livet, kan de være tegn på autismespekterforstyrrelse.

Barn og ungdom med autismespekterforstyrrelse trenger oftest oppfølging i både kommune og spesialisthelsetjeneste over tid, og det er særdeles viktig med godt samarbeid mellom alle involverte instanser.

Les mer om autismespekterforstyrrelser

Autismespekteret omfatter flere ulike diagnoser. De vanligste er barne-/infantilautisme, asperger syndrom og atypisk autisme. Tilstanden varer livet ut, og det er viktig å få satt inn tiltak så tidlig som mulig.

Kjennetegn på autismespekterforstyrrelser kan være

  • utfordringer med sosiale ferdigheter og forståelse
  • avgrenset evne til og interesse for sosial omgang 
  • annerledes blikkontakt 
  • avvikende og annerledes reaksjonsmønster 
  • utfordringer med kommunikasjon og språk 
  • annerledes opplevelse av sanseinntrykk
  • økt sårbarhet for stress

Det er store individuelle forskjeller hos barn og ungdom med vansker i autismespekteret. Forekomst og alvorlighetsgrad av de ulike symptomene varierer fra person til person, og er avhengig av alder og utviklingsnivå. Mange med vansker i autismespekteret har også tilleggsvansker som angst, depresjon, ADHD, søvnvansker og spisevansker. 

De kommunale tjenestene har en viktig rolle i å oppdage tegn på autismespektervansker på et tidligst mulig tidspunkt. Mistanke om utviklingsforstyrrelser gir rett til utredning i spesialisthelsetjenesten. Det trengs spisskompetanse for å kunne skille autismespektervansker fra normale utfordringer med samspill og andre typer utviklingsforstyrrelser.

Les mer

https://helse-stavanger.no/behandlinger/autisme-hos-barn https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/utviklingsforstyrrelser/autisme https://autismeforeningen.no/

Hvem gjør hva?

Her finner du informasjon om de ulike tjenestens rolle og ansvar i forhold til barn og unge med autismespekterforstyrrelse.

Fastlege

Fastlegens oppgave er å foreta en helhetlig vurdering av barnets utvikling og utfordringer, og vurdere om det er behov for å henvise til kartlegging og tiltak i kommunale tjenester eller til utredning i spesialisthelsetjenesten. Dersom vurdering allerede er foretatt av andre instanser i kommunen, skal de informere fastlegen om dette, og be fastlegen foreta en somatisk vurdering før henvisning til BUP.  

Ved kjent autismespekterforstyrrelse er oppgaven til fastlegen å bidra til helhetlige tjenester til barnet eller ungdommen. Dette kan bety å bidra til tiltak i kommunen, men også henvisning til BUP ved komorbide psykiske lidelser, eller henvisning til HABU ved behov for habiliteringstjenester. 

Kartlegging:

  • barnets/ungdommens beskrivelse av vansker og behov for hjelp. Det er viktig at dette blir gjort på en trygg, forutsigbar og fortrolig måte for barnet / ungdommen.      
  • aktuelle symptomer - type, omfang og innvirkning på funksjon i hverdagen (familie, barnehage/skole, fritid)
  • somatisk status og somatisk historie
  • vurdering av syn, hørsel, språk og motorikk    
  • utviklingshistorie og eventuelle utviklingsforstyrrelser
  • komorbide psykiske tilstander
  • psykososialt miljø rundt barnet/ungdommen og belastninger
  • familieanamnese
  • foresattes oppfatning av barnets/ungdommens vansker og behov for hjelp
  • rapporter fra kartlegging i helsestasjon og skolehelsetjenesten eller PPT

Tiltak
Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser bør det etableres kontakt med PPT eller andre kommunale instanser for kartlegging og tiltak. Fastlege er ofte den som viser til spesialisthelsetjenesten for utredning. Hovedregelen er at barnet/ungdommen skal kartlegges/vurderes i kommunale tjenester før henvisning til BUP. Barn og unge med autismespekterforstyrrelser har ofte behov for tilrettelegging og støttetiltak i skole, fritid og hjem. Evne- og funksjonsnivå er en viktig faktor i hvor stort hjelpebehovet er, og ofte er mange kommunale hjelpeinstanser involvert. Fastlegen bør få oversikt over involverte instanser, og deretter vurdere sin rolle i samarbeid med disse. Fastlegen bør delta på nødvendige samarbeidsmøter/ansvarsgruppemøter.   

Dersom barnet/ungdommen har behov for videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten eller behandling av komorbide tilstander, er fastlege ofte den som skriver henvisningen. Det er stor variasjon i evne- og funksjonsnivå for denne gruppen. Det anbefales at fastlegen konsulterer spesialisthelsetjenesten eller PPT ved usikkerhet om hva som er anbefalte tiltak.

Evaluering av tiltak
Tiltak skal evalueres jevnlig sammen med pasient, foresatte og aktuelle samarbeidspartnere i kommunen og spesialisthelsetjenesten, gjerne gjennom faste ansvarsgruppemøter.

Samarbeid med andre instanser
Helhetlige og koordinerte tiltak på tvers av tjenester er særdeles viktige for barn og unge med autismespekterforstyrrelser. Fastlegen er en viktig aktør i samarbeidet. Aktuelle samarbeidspartnere kan være helsesykepleier, barnehage, skole, koordinerende enhet, kommunale enheter for funksjonshemmede, psykisk helsetjeneste i kommunen, PPT, BUP, fysio/ergo og habiliteringstjeneste. Alt samarbeid rundt barn og ungdom bør baseres på dialog med barnet/ungdommen, og samtykke fra foresatte eller ungdom som har fylt 16 år.   

Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator. Fastlegen bør delta på nødvendige samarbeidsmøter/ansvarsgruppemøter for å sikre koordinerte og helhetlige tjenester. Rollen som koordinator ved f.eks. individuell plan (IP) kan fylles av instanser som skal følge barnet over tid.

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser skal henvisning sendes spesialisthelsetjenesten. Aktuelle rapporter fra helsestasjon, PPT og psykisk helsetjeneste skal legges ved henvisningen. Henvisningen bør inneholde informasjon om

  • aktuelle symptomer - type, omfang og innvirkning på funksjon i hverdagen (familie, barnehage/skole, fritid)
  • somatisk status og historie (syn, hørsel, språk og motorikk)
  • utviklingshistorie og eventuelle utviklingsforstyrrelser
  • beskrivelse av det psykososiale miljøet rundt pasienten
  • familieanamnese
  • informasjon fra pasient/pårørende og ev. andre instanser om hvilke tiltak og tjenester som er prøvd    
  • barnets / ungdommens oppfatning av symptomene og ønske om hjelp

Ved avklart diagnose i autismespekteret og behov for utredning/behandling for komorbide psykiske lidelser (for eksempel angst, depresjon, ADHD) skal henvisning sendes BUP. Bruk da samme sjekkliste som over.   

Ved avklart autismespekterforstyrrelse og behov for oppfølging/habilitering skal henvisning sendes relevant del av spesialisthelsetjenesten (BUP/HABU). Henvisning bør inneholde informasjon om

  • utredning av den konkrete problemstillingen det blir henvist for (tiltak overfor barnet/ungdommen i hjemmet, veiledning til foresatte, veiledning til kommunale instanser)
  • kartlegginger som er gjort
  • beskrivelse av utprøvde tiltak og resultat av disse
  • Dersom foresatte ønsker at kommunale instanser skal få veiledning av HABU, må dette først drøftes med kommunen. Deretter skal henvisning sendes fra fastlege og den aktuelle kommunale instans, som oftest PPT.
  • barnets / ungdommens oppfatning av symptomene og ønske om hjelp

Helsestasjon og skolehelsetjeneste

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold, forebygge sykdommer og skader, utjevne sosiale helseforskjeller og forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt. Tjenesten skal så tidlig som mulig fange opp barn og unge, gi dem et tilbud og henvise videre ved behov. Tilbudet i tjenesten skal være universelt, og tilnærmingen skal både være individuell og befolkningsrettet. Tilbudet i helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal være kultursensitivt og tilpasset den enkeltes behov og livssituasjon.

Tjenesten skal videre være tverrfaglig, og bemanningen skal bestå av helsesykepleier og lege. I tillegg bør tjenesten ha fysioterapeut. Andre yrkesgrupper som psykolog, ergoterapeut eller yrkesgrupper med pedagogisk, sosialfaglig eller tverrkulturell kompetanse kan inngå i bemanningen.

Helsestasjon og skolehelsetjenesten har en viktig oppgave i å oppdage psykiske vansker og utviklingsforstyrrelser på et tidlig tidspunkt, og sikre at barn og unge får nødvendig oppfølging. Tjenesten kan oppdage barn med utfordringer i sosialt samspill og kommunikasjon gjennom vanlige rutinekontroller og samtaler med barn, unge og foresatte. Ved mistanke om utviklingsvansker er tjenestens rolle å kartlegge utviklingen og sikre at barnet får nødvendige tiltak.

Les mer: Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon og skolehelsetjenesten (helsedirektoratet.no)


Kartlegging
Helsestasjonen/skolehelsetjenesten kartlegger symptomer og utvikling gjennom samtale med barnet/ungdommen, foresatte og eventuelt barnehage/skole. I tillegg til de ordinære undersøkelsene ved helsestasjonen kan en bruke generelle kartleggingsverktøy, som for eksempel

  • Firfotmodellen som kartlegger symptomer, utviklingshistorie, personlige egenskaper og oppvekstmiljø
  • Ages and Stages Questionnaire (ASQ)
  • Ages Stages Questionnaire – Social/Emotional Scale (ASQ-SE)

Gjennom samtale kartlegger en barnets/ungdommens oppfatning av utfordringene, behovene deres og ønsker om hjelp. Det er viktig at dette blir gjort på en trygg, forutsigbar og fortrolig måte for barnet/ungdommen. En kan også involvere tillitspersoner.   

Ved forsinket utvikling eller vansker med samspill og kommunikasjon er det viktig med en systematisk kartlegging av milepæler i barnets utvikling. Sentrale temaer i kartleggingen vil være    

  • sosial fungering
  • samspill mellom barn og foresatte
  • lek og samspill med jevngamle, trivsel og venneforhold
  • motorisk utvikling    
  • syn og hørsel    
  • familieforhold, inkludert sosioøkonomiske forhold, om barnet/familien har hatt kontakt med barnevernet, fysisk sykdom, psykiske plager eller rus hos foresatte
  • hvordan foreldrene oppfatter barnets utfordringer og behov for hjelp

Ved bekymring for barnets utvikling bør tjenesten vurdere å ta kontakt med PPT og fastlege for videre kartlegging og tiltak. Dersom det er et gjennomgripende mønster av forsinkede milepæler, må barnet bli henvist til spesialisthelsetjenesten for spesifikk vurdering av autismespekterforstyrrelser. Barnet kan også drøftes i kommunens etablerte konsultasjonsordninger før henvisning. 

Vær oppmerksom på at vansker med sosialt samspill og kommunikasjon også kan være tegn på for eksempel vold/overgrep/omsorgssvikt, ADHD, psykisk utviklingshemming, tilknytningsproblematikk eller traumatisering. Det er derfor viktig med et helhetlig perspektiv på barnets situasjon, belastninger og familiefungering i vurdering av symptombildet.   

Ved kjent autismediagnose kan relevante opplysninger hentes fra utredning/behandling i spesialisthelsetjenesten.

Tiltak    

  • samarbeid med pasient og foresatte og barnehage/skole om tilrettelegging og tilpassing i hverdagen
  • delta i samarbeid med barnet/ungdommen, foresatte, barnehage/skole og aktuelle instanser om tiltak    
  • Helsesykepleier kan tilby barnet/ungdommen støttesamtaler.
  • Når kartleggingen tilsier at vanskene er en del av normal variasjon, kan helsesykepleier bistå barnet/ungdommen og foresatte med samtaler og veiledning. Slike samtaler bør ha fokus på å forstå utfordringene, og finne mestringsstrategier for utfordrende situasjoner i hverdagen.

Evaluering av tiltak
Målet med evaluering er å sikre at barnet/ungdommen får hjelp som er nyttig og virksom, og at det er de riktige tjenestene som følger opp. Tiltak evalueres jevnlig i dialog med barnet/ungdommen og foresatte, og i samarbeidsmøter med involverte instanser. Evaluering skjer i tråd med kommunens retningslinjer, eksempelvis bruk av stafettlogg i BTI-kommuner eller med feedbackverktøy som KOR/FIT.

Samarbeid med andre instanser
Samarbeid rundt barn og ungdom må alltid baseres på dialog med barnet/ungdommen, og samtykke fra foresatte eller ungdom som er fylt 16 år. Aktuelle samarbeidspartnere er barnehage, skole, PPT, fastlege, fysio- og ergoterapitjeneste, psykisk helsetjeneste, BUP og habiliteringstjenesten. Helsesykepleier kan delta i samarbeidsmøter rundt barnet/ungdommen dersom dette er vurdert som formålstjenlig. Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser bør en kontakte fastlege for videre kartlegging og vurdering av henvisning til spesialisthelsetjenesten. Psykolog i kommunen har henvisningsrett, men det anbefales at henvisning går gjennom fastlege som legger ved relevante helsedata. Oppsummering av kartlegging i helsestasjon og skolehelsetjenesten skal sendes til fastlege som vedlegg til henvisningen.

Barnehage

Barnehagen er en viktig arena for tilhørighet og inkludering, der forebygging og tidlig innsats er integrert i det ordinære pedagogiske arbeidet. Barnehagen skal fremme god psykisk helse ved å stimulere livsglede, mestring og følelse av egenverdi. I det psykiske helsearbeidet har barnehagen en viktig rolle i å oppdage tegn på skjevutvikling på et tidligst mulig tidspunkt, og å samarbeide med foresatte og andre instanser for å sikre at barnet får riktige tiltak. Ved kjent autismespekterforstyrrelse vil det ofte være behov for tilrettelegging av barnehagetilbudet og samarbeid med andre instanser over tid.

Teksten beskriver barnehagens rolle når barnet har tegn på autismespekterforstyrrelser. Ved mistanke om andre typer utviklingsforstyrrelser, se eget forløp for Barn 0-3 år. Ved mistanke om at vanskene kan skyldes omsorgssvikt, se forløp ved vold, overgrep og omsorgssvikt. 

Kartlegging
Vansker med sosialt samspill og sosial kommunikasjon kan komme til syne allerede i barnets første leveår. Vær oppmerksom på at slike vansker også kan være tegn på andre forhold som språkvansker, ADHD, psykisk utviklingshemming, psykososiale belastninger, vold/overgrep eller omsorgssvikt. Det er derfor viktig med et helhetlig perspektiv på barnets situasjon, belastninger og familiefungering i vurderingen av barnets utvikling. I tilfeller med kjent psykososial risiko bør en være særlig oppmerksom på tegn og signaler på mistrivsel eller mangelfull utvikling hos barnet.   

Tegn som kan gi grunn til bekymring er

  • atypisk eller manglende øyekontakt     
  • lager ikke lyder for å få oppmerksomhet eller hjelp
  • klarer ikke turtaking
  • manglende gester og mimikk med omsorgspersonen    
  • manglende separasjonsangst
  • reagerer ikke når en roper navnet på barnet
  • følger ikke blikkretningen til den voksne    
  • foretrekker som regel å være alene
  • liten interesse for å bli holdt
  • lite eller ingen bruk av peking som gest

Hvis barnehagen mistenker at et barn har vansker med sosial kommunikasjon og samspill, gjennomfører pedagogisk leder en undringssamtale med foresatte. I samtalen er det viktig å få tak i foresattes oppfatning av barnets utfordringer, og deres behov og ønske om hjelp. Barnehagepersonellet beskriver hva de har observert, og spør foresatte om beskrivelsen stemmer med hvordan de opplever barnet hjemme. I samtalen skal en be foresatte om samtykke for nærmere kartlegging av barnet. Kartleggingen kan inneholde:

  • Avhengig av barnets alder er det viktig å utforske barnets egen opplevelse av situasjonen og ønske om hjelp.      
  • observasjon av barnet i sosialt samspill med andre barn og voksne i ulike situasjoner
  • vurdering av språkutvikling og sosial kommunikasjon
  • bruk av kartleggingsverktøy som Firfoting, ASQ, TRAS og Alle Med.
  • Drøft saken i etablerte ordninger for veiledning/konsultasjon i barnehagen. Ved behov kan sak drøftes med PPT, etter samtykke fra foresatte.

Etter kartlegging gjennomfører en ny samtale med foresatte der en oppsummerer kartleggingen, og blir enige om tiltak i barnehagen.

Hvis kartleggingen viser omfattende vansker med kommunikasjon og sosialt samspill, bør barnehagen kontakte PPT i samråd med foresatte. Barnehagen skal alltid drøfte sak med PPT før henvisning. En bør bli enige om aktuelle tiltak i barnehage og hjem, i påvente av kontakt med PPT.

Tiltak
Livet i barnehagen består av lek, samspill og kommunikasjon. Barn med autismespekterforstyrrelser har ofte vansker med dette. For å mestre trenger de i stor grad å få tilrettelagt deltakelse i barnegruppen. Hos barn med autismespekterforstyrrelser er det stor variasjon i symptombildet og fungering. Derfor må barnehagen alltid tilrettelegge ut fra individuelle behov. Noen barn lærer og trives med lite, men riktig tilrettelegging. For å inkludere barn med autisme kan tiltak i barnehagen være:

  • Gi barnet rammer og struktur slik at barnet får en opplevelse av oversikt og kontroll.     
  • Lag felles rutiner som alle som jobber i barnehagen følger opp. God kommunikasjon mellom de ansatte i barnehagen er viktig.
  • Kommuniser presist med barnet og bruk visuell eller taktil informasjon.
  • Gå gjennom lek-situasjonen og skriv ned ferdigheter barnet trenger for å mestre leken. La barnet forsøke å delta i skjermet lek med få andre barn, med stor grad av voksenstøtte og etablerte hjelpebetingelser/visualisering. Trapp ned voksenstøtten etter hvert som barnet mestrer.

Se statped.no for ytterligere informasjon


Andre tiltak fra barnehagen:

  • Dersom PPT vurderer at barnet har behov for spesialpedagogisk hjelp (§ 19A), skal barnehagen fatte enkeltvedtak som beskriver tilbudet barnet skal få (varighet, omfang, organisering, kompetanse). Foresatte skal alltid samtykke før kommunen fatter vedtak om, og igangsetter spesialpedagogisk hjelp, og den spesialpedagogiske hjelpen skal alltid inkludere tilbud om veiledning til foresatte.
  • Gjennomfør anbefalte tiltak i veiledning med PPT, BUP eller habiliteringstjenesten.
  • Det er tilrådelig med godt planlagte overføringer, og en bør ha overføringsmøter i alle overganger.

Evaluering av tiltak
Tiltak skal evalueres fortløpende i samtaler med foresatte og i samarbeidsmøter med PPT og andre instanser. Evaluering skjer i tråd med kommunens retningslinjer, eksempelvis bruk av stafettlogg i BTI-kommuner.

Dersom barnet får spesialpedagogisk hjelp, skal barnehagen evaluere tilretteleggingen barnet får og barnets utvikling. En gang i året skal barnehagen utarbeide en årsrapport til foresatte og kommunen, med oversikt over hjelpen barnet har fått og evaluering.

Dersom tiltak rundt barnet ikke gir tilfredsstillende effekt, bør barnehagen drøfte med foresatte om det er behov for henvisning til andre instanser. Kommunen kan ha ulike ressursteam eller spesialteam som kan gi veiledning eller bistand.

Samarbeid med andre instanser
Samarbeid rundt barn bør baseres på dialog med barnet og samtykke fra foresatte. Aktuelle samarbeidspartnere er PPT, spesialpedagog, helsestasjon, fysio- og ergoterapitjenesten, fastlege, BUP og habiliteringstjenesten. Samarbeidet innebærer kontakt i forbindelse med henvisning, deltakelse i samarbeids-/ansvarsgruppe- og tilbakemeldingsmøter samt jevnlige tverrfaglige møter, for å sikre hjelpsomme tiltak og fremgang. Det er styrer i barnehagen som har ansvaret for samarbeid med andre tjenester.

Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.

Barnehagen kan henvise barnet til andre kommunale tjenester i samarbeid med foresatte, for eksempel til PPT eller kommunal psykisk helsetjeneste. Henvisning til PPT skal alltid drøftes med PPT først. PPT kan hjelpe barnehagen i kartlegging og vurdering av tiltak, eventuelt veiledning av medarbeidere i barnehagen.

Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser er det fastlege eller psykolog i kommunen som vurderer om barnet skal henvises til spesialisthelsetjenesten for utredning. Det er ønskelig at barnehagen legger ved en beskrivelse av sin kartlegging og tiltak som er prøvd ut i forkant av henvisningen. PPT kan foreta en del tester før henvisning, men det er ikke et krav. Ved utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten bør barnehagen involveres i utredningsfasen, tilbakemeldingsmøter og samarbeidsmøter rundt barnet.

Skole

Skolen er en viktig arena for tilhørighet og inkludering, der forebygging og tidlig innsats er integrert i det ordinære pedagogiske arbeidet. Skolen skal fremme god psykisk helse ved å stimulere livsglede, mestring og egenverdi. I det psykiske helsearbeidet er skolens rolle å oppdage tegn på psykiske vansker eller skjevutvikling på et tidlig tidspunkt, og samarbeide med eleven, foresatte og aktuelle instanser for å sikre rette tiltak. Ved autismespekterforstyrrelser vil det ofte være behov for tilrettelegging av skoletilbudet og samarbeid med andre instanser over tid.

Kartlegging
Skolen har en viktig rolle i å oppdage vansker med sosial kommunikasjon og samspill hos barn og ungdom på et tidlig tidspunkt. Vær oppmerksom på at vansker med sosialt samspill og kommunikasjon også kan være tegn på andre forhold som språkvansker, ADHD, psykisk utviklingshemming, psykososiale belastninger, vold/overgrep eller omsorgssvikt. Det er derfor viktig med et helhetlig perspektiv på elevens situasjon, belastninger og familiefungering i vurderingen av barnets utvikling. I tilfeller med kjent psykososial risiko bør en være særlig oppmerksom på tegn og signaler på mistrivsel eller mangelfull utvikling hos eleven. Tegn som kan gi grunn til bekymring kan være

  • vansker i samspill med andre barn eller voksne
  • kommunikasjonsvansker, misforstår ord og uttrykk, tar ting bokstavelig, vansker med å forstå hva en oppgave går ut på
  • har spesielle interesser eller temaer han/hun er opptatt av, og viser liten interesse for det andre elever er opptatt av    
  • sensitivitet for lyd og lav terskel for stress
  • takler dårlig endringer i planer og rutiner

Ved mistanke om vansker med sosial kommunikasjon og samspill hos en elev:

  • Snakk med eleven og sett ord på det du har observert. Gjennom samtale er det viktig å få frem elevens oppfatning av utfordringen, behov og ønske om hjelp.    
  • Ta opp bekymring med foresatte så raskt som mulig. Få frem foresattes oppfatning av utfordringen og deres behov og ønske om hjelp. I samtalen innhenter en samtykke til videre drøfting og kartlegging.
  • Ta opp bekymring rundt enkeltelev med skoleledelse/støtteapparat eller skolens etablerte ordninger for veiledning/konsultasjon.
  • Drøft mistanke med PPT, etter samtykke fra foresatte.   

Vær oppmerksom på om elevens vansker kan skyldes andre faktorer som mangelfull omsorgssituasjon, traume, vold og/eller overgrep, språkvansker, lærevansker eller somatisk sykdom. Ved mistanke om omsorgssvikt skal bekymringsmelding sendes til barnevernet.

Etter kartlegging gjennomfører en ny samtale med foresatte der en oppsummerer hva en har observert, og blir enige om tiltak hjemme og på skolen. Hvis kartleggingen viser omfattende vansker med kommunikasjon og sosialt samspill, bør skolen henvise barnet til PPT, i dialog med barnet og i samråd med foresatte. Legg ved pedagogisk rapport og oversikt over gjennomførte tiltak.

Tiltak
Elever med autismespektervansker trenger at læringsmiljøet er preget av rammer, struktur og oversikt. For de fleste er det krevende å være i situasjoner med mange mennesker. De aller fleste er sansevare, og det påvirker læringen. Mye uro i klasserommet eller at eleven ikke forstår hva som er forventet, kan utløse stress. Læringssituasjonen må derfor legges til rette. Tiltak bør omfatte både ordinære skolefag og sosiale og praktiske ferdigheter. Dersom PPT har vurdert at eleven trenger spesialundervisning, skal skolen fatte et enkeltvedtak om dette, og det skal utarbeides en individuell opplæringsplan (IOP).   

Aktuelle tiltak kan være:    

  • Bygg robuste og stabile team i det direkte arbeidet med eleven.
  • tydelig klasseledelse som skaper ro og klare forventninger om hva elevene skal gjøre
  • konkret kommunikasjon. Korte og konkrete beskjeder, gjerne med visuell eller taktil forsterkning. Ikke kommuniser om flere ting samtidig. Unngå lange setninger med flere ledd.
  • Unngå for mange valg og åpne, vide eller vage oppgaver.    
  • bruk av digitale hjelpemidler i undervisning, kommunikasjon og planlegging, som visuelle timeplaner og arbeidsplaner    
  • hensiktsmessig plassering av pult/arbeidsplass, og kort vei til grupperom eller en skjermet arbeidsplass    
  • Tilrettelegg friminuttene slik at eleven kan oppleve mestring og lykkes i samhandling med andre elever.

For en oversikt over konkrete tiltak i forskjellige deler av læringssituasjonen, se statped.no


Det finnes flere hjelpemidler eller verktøy som kan være aktuelle i skolen:

  • Elever som helt eller delvis mangler funksjonell tale, har rett til å bruke egne kommunikasjonsformer og få opplæring i Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) på skolen.
  • Læreren kan benytte ulike verktøy som samtale- og kommunikasjonsverktøyet IVAS for elever fra 4. trinn med greie språklige ferdigheter, eller Talking Mats (samtalematte) for elever med lite funksjonelt talespråk.
  • Det finnes forskjellige sosiale hjelpeverktøy som kan benyttes for å hjelpe eleven til å forstå sosiale situasjoner, eksempelvis sosiale historier eller visuelle forklaringer, videomodellering (link til VIMO-filmer), tegneseriesamtaler, KAT-kassen eller Lær meg språk - En språkmanual for barn med autisme.

Evaluering av tiltak
Tiltak skal evalueres i samtaler med eleven og foresatte, og i samarbeidsmøter med PPT og andre instanser. I BTI-kommuner kan stafettlogg brukes for å beskrive tiltak og evaluere effekt av disse.   

Dersom eleven får spesialundervisning, skal skolen evaluere opplæringstilbudet og eventuelt justere IOP ved behov. Skolen skal i slike tilfeller utarbeide en årsrapport som gir oversikt over opplæringen eleven har fått, og en vurdering av elevens utvikling. Skolen fatter nytt vedtak om spesialundervisning basert på evaluering i årsrapporten. 

Kommuner kan ha ulike ressursteam eller spesialteam som kan koples på dersom tiltak i skolen ikke har ønsket effekt, eller det er behov for bistand.

Samarbeid med andre instanser
Samarbeid rundt barn og ungdom bør baseres på dialog med barnet/ungdommen og samtykke fra barnet/ungdommen og/eller foresatte. Alt samarbeid skjer etter samtykke fra foresatte. Aktuelle samarbeidspartnere er PPT, skolehelsetjenesten, psykisk helsetjeneste, spesialpedagog, fysio- og ergoterapitjenesten, fastlege, barnevernstjenesten, Statped, BUP og habiliteringstjenesten. Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.

Ved mistanke om vansker med sosialt samspill og kommunikasjon er det fastlege eller psykolog i kommunen som henviser til spesialisthelsetjenesten for utredning. Det er ønskelig at skolen legger ved en beskrivelse av sin kartlegging og tiltak som er prøvd ut i forkant av henvisningen. PPT kan foreta en del tester før henvisning, men det er ikke et krav. Ved utredning/behandling i spesialisthelsetjenesten kan skolen involveres i utredningsfasen og delta på tilbakemeldings- og samarbeidsmøter.

Elever med autismespekterforstyrrelser er særlig sensitive for overganger, og det er svært viktig å sikre disse. Det er tilrådelig med barnet/ungdommen som deltaker i overgang mellom barneskole og ungdomsskole, og ungdomsskole og videregående skole.

Ved avklart autismespekterdiagnose og behov for oppfølging vedrørende diagnosen eller samtidige vansker kan PPT henvise barnet/ungdommen til spesialisthelsetjenesten.

Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT)

PPTs rolle i det psykiske helsearbeidet er å bistå barnehager og skoler i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. PPT skal vurdere om barn i barnehagealder eller elever i grunnskolen har utfordringer når det gjelder utvikling, læring og trivsel. Hvis barnet/ungdommen har vansker med sosial kommunikasjon og språk, kan barnet/ungdommen henvises til PPT for kartlegging og vurdering. PPT er en viktig rådgivende instans for barnehage/skole dersom barnet/ungdommen trenger tilrettelegging. Arbeidet er hjemlet i barnehageloven og i opplæringsloven.

Kartlegging
Når PPT starter opp en sak, foretar de en kartlegging som kan inneholde    

  • samtale med barnet/ungdommen for å få tak i elevens oppfatning av utfordringen, behov og ønske om hjelp
  • foresattes vurdering av barnets/ungdommens utfordringer og ønske om hjelp
  • innhenting av opplysninger fra barnehage/skole med pedagogisk rapport
  • innhenting av opplysninger fra helsestasjon og andre aktuelle tjenester i kommune eller spesialisthelsetjeneste
  • samtale med barnehagelærer/lærer
  • observasjon av barnet/ungdommen i barnehage/skole
  • kartlegging av generell fungering med for eksempel CBCL/TRF eller 5-15 (nordisk skjema for utredning av barns utvikling og adferd)
  • kartlegging av kommunikasjonsferdigheter og språk    
  • kartlegging av utviklingsnivå
  • vurdering av kognitiv fungering med for eksempel WISC, WPPSI eller RAVEN
  • kartlegging av språk, med for eksempel CCC2, Språk 6-16, Reynell eller Celf-4
  • Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser kan en bruke kartleggingsverktøy (som f.eks. SRS og CAST).  

Etter kartlegging og vurdering skal en oppsummere med barnet/ungdommen og foresatte. En skal vurdere utbyttet av opplæring i barnehage/skole før en lager plan for tiltak. Henvisning til spesialisthelsetjenesten skal drøftes med foresatte.

Vær oppmerksom på om barnets/ungdommens vansker kan skyldes andre faktorer som mangelfull omsorgssituasjon, traume, vold og/eller overgrep, språkvansker, lærevansker eller somatisk sykdom. Ved mistanke om omsorgssvikt skal bekymringsmelding sendes til barnevernet.

Tiltak

Aktuelle tiltak kan være:

  • samtale med barn/ungdom, foresatte og barnehage/skole (individnivå) for å avklare målet for kontakten
  • gi råd til foresatte angående opplæringsrelaterte spørsmål
  • veiledning til barnehage/skole på individ- og systemnivå for å sikre forståelse for hva autismespektervansker har å si for læring
  • veiledning til barnehage/skole i Alternativ og Støttende Kommunikasjon (ASK)

I tilfeller der loven krever det, skal det foretas en sakkyndig vurdering av behov for spesialpedagogisk hjelp for barn i barnehagen, eller behov for spesialundervisning for elever i grunnskolen. Dersom PPT vurderer at barnet har behov for spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning, skal barnehagen/skolen fatte et enkeltvedtak. Det er enkeltvedtaket som avgjør om barnet/ungdommen har rett til spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning. Enkeltvedtaket skal klart og fullstendig angi hva slags hjelp/undervisning barnet/ungdommen skal få på bakgrunn av den sakkyndige vurderingen fra PP-tjenesten.

Evaluering av tiltak
Målet med evalueringen er å sikre at barnet / ungdommen får hjelp som er nyttig, og som virker, og at de riktige tjenestene følger opp. Evaluering skjer sammen med barnet/ungdommen, foresatte, barnehage/skole og ev. andre instanser. I BTI-kommuner skal stafettlogg brukes i evaluering av tiltak. Planene skal evalueres/justeres kontinuerlig i tråd med barnets/ungdommens utfordringer og utviklingsnivå.   

Dersom barnet/ungdommen får spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning, skal barnehagen/skolen utarbeide årsrapport der de vurderer barnets/elevens utbytte av tilretteleggingen, og om det fortsatt er behov for spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning. 

Samarbeid med andre instanser
PPT skal sammen med barnehage/skole bidra til gode overganger mellom ulike forvaltningsnivåer, og være med og sikre barns rettigheter etter opplæringsloven og barnehageloven.

PPT kan samarbeide med andre instanser basert på dialog med barnet/ungdommen, og etter samtykke fra foresatte eller ungdom over 15 år. Aktuelle instanser er helsestasjon og skolehelsetjeneste, psykisk helsetjeneste, spesialpedagog, fysio- og ergoterapitjenesten, barnevernstjenesten, fastlege, Statped, habiliteringstjenesten og BUP. Samarbeidet innebærer deltakelse i samarbeids-/ansvarsgruppe- og tilbakemeldingsmøter samt ukentlige møter i barnehagene/skolene, for å sikre hjelpsomme tiltak og fremgang.

Helhetlige og koordinerte tiltak på tvers av tjenester er særdeles viktig for barn og unge med autismespekterforstyrrelser. Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator. Ved utredning/behandling i spesialisthelsetjenesten bør PPT delta på samarbeids-/tilbakemeldingsmøter.   

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
PPT kan initiere/bidra til henvisning til spesialisthelsetjenesten. Psykolog ansatt i PPT har henvisningsrett. Barnet/ungdommen skal som hovedregel kartlegges/vurderes i kommunale tjenester før henvisning til BUP. Dersom PPT selv foretar kartleggingen, anbefales det at henvisning går via fastlege, som legger ved relevante helsedata og informasjon fra eventuell kartlegging i PPT. Eventuelt må PPT samarbeide med andre kommunale instanser om kartleggingen. Ved henvisning til BUP bør PPT lage en oppsummering av kartlegging og vurderinger som er gjort i PPT, og tiltak som er prøvd ut og eventuell effekt av disse.

Kommunal psykisk helsetjeneste for barn og unge

Psykisk helsearbeid for barn og unge er et lovpålagt ansvar for kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 (lovdata.no). Ansvaret innbefatter både forebyggende arbeid, oppfølging av barn og unge med psykiske helseplager og et koordinert samarbeid mellom ulike tjenester. Aktuelle tjenester til barn og unge er ulikt organisert i kommunene. Ansvaret kan ligge under helsestasjon og skolehelsetjenesten, kommunepsykolog, familiesenter eller kommunen kan ha et tverrfaglig psykisk helseteam for barn og unge. Felles for disse tjenestene er at de har ansvar for forebygging og lavterskeltiltak ved milde til moderate psykiske helseplager hos barn og unge.

Ved vansker med sosial kommunikasjon og samspill har kommunale tjenester ansvar for å kartlegge utfordringene, og vurdere om det er grunnlag for å henvise barnet/ungdommen til utredning. Ved kjent autismespekterforstyrrelse kan psykisk helsetjeneste tilby barnet/ungdommen eller foresatte oppfølging. Helhetlige og koordinerte tiltak på tvers av tjenester er særdeles viktige for barn og unge med autismespekterforstyrrelser.

Kartlegging
Ved oppstart anbefales det en bred og generell kartlegging av barnets/ungdommens utfordringer, funksjon og oppvekstforhold. Kartleggingsverktøy som kan benyttes er    

  • ASEBA (ungdom/foreldre/skole/barnehage)
  • Firfotmodellen, som kartlegger symptomer, utvikling, personlige egenskaper og oppvekstmiljø
  • Ages and Stages Questionnaire (ASQ)
  • Ages and Stages Questionnaire - Social/Emotional Scale (ASQ-SE)

Ved bekymring for sosial utvikling eller vansker med sosialt samspill og kommunikasjon anbefales det at utfordringene blir nærmere kartlagt. Gjennom samtale kartlegger en barnets/ungdommens oppfatning av utfordringene, deres behov og ønske om hjelp. Det er viktig at dette blir gjort på en trygg, forutsigbar og fortrolig måte for barnet/ungdommen. En kan også involvere tillitspersoner.   

Kartleggingen kan foretas i samarbeid med helsesykepleier eller PPT, og kan inneholde

  • samtaler med foresatte for å kartlegge hvordan foresatte vurderer barnets/ungdommens vansker og behov for hjelp
  • observasjon av samspill mellom barn og foresatte    
  • observasjon av barnet i lek og samspill med jevngamle    
  • Informasjon fra andre instanser kan innhentes ved behov.

Det anbefales at en bruker sjekklister for screening av vansker med sosial kommunikasjon og samspill. Hensikten med å bruke screeningverktøy er å avdekke om det er grunnlag for å henvise barnet/ungdommen til utredning for en utviklingsforstyrrelse. Aktuelle screeningverktøy kan være

Vær oppmerksom på at vansker med sosialt samspill og kommunikasjon, også kan være tegn på vold/overgrep/omsorgssvikt, ADHD, psykisk utviklingshemming, språkvansker eller tilknytningsproblematikk. Det er derfor viktig med et helhetlig perspektiv på barnets situasjon, belastninger og familiefungering når en skal vurdere utfordringene.

Ut ifra tilgjengelig informasjon skal det gjøres en vurdering av barnets / ungdommens utfordringer og hvor alvorlige de er. Man må også vurdere om man skal tilby oppfølging i egen tjeneste, eller om det er grunnlag for å henvise barnet / ungdommen til andre tjenester for kartlegging og vurdering. Ved omfattende vansker med sosial kommunikasjon og samspill, bør barnet/ungdommen henvises til spesialisthelsetjenesten for utredning.

Tiltak
Kommunal psykisk helsetjeneste kan gi oppfølging til barnet/ungdommen med lette til moderate psykiske helseplager. Aktuelle tiltak kan være

  • samtaler med og veiledning til barnet / ungdommen med fokus på å styrke selvbildet, forstå seg selv og vanskene sine, sortere følelser / tanker og legge strategier for å håndtere egen uro
  • mestringsverktøy som Psykologisk førstehjelp eller KAT-kassen
  • veiledning til foresatte i aktuelle tema, som for eksempel hvordan de kan håndtere barnets / ungdommens utfordringer, få familien til å fungere bedre sammen og etablere mestringsstrategier og rutiner for utfordrende situasjoner i hverdagen
  • veiledning til barnet / ungdommen og de foresatte om tilrettelegging og tilpasning i hverdagen
  • samarbeid med barnehage / skole og foresatte om støtte og tilrettelegging i barnehagen / skolehverdagen
  • behandling av andre psykiske helseplager, som for eksempel angstplager, depresjonsplager eller spisevansker

Evaluering av tiltak
Målet med evalueringen er å sikre at barnet/ungdommen får hjelp som er nyttig og virksom, og at det er de riktige tjenestene som følger opp. Tiltak skal evalueres jevnlig i dialog med barnet/ungdommen og foresatte, og i samarbeidsmøter med involverte instanser. Evaluering skjer i tråd med kommunens retningslinjer, eksempelvis stafettlogg i BTI-kommuner.

Samarbeid med andre instanser
Samarbeid rundt barn og ungdom må alltid baseres på dialog med barnet/ungdommen, og samtykke fra foresatte eller ungdom som har fylt 16 år. Psykisk helsetjeneste for barn og unge samarbeider med barnehage/skole, helsestasjon, PPT, fysio- og ergoterapitjenesten, barnevernstjenesten, fastlege, kommunal helse og sosialtjeneste, BUP og habiliteringstjenesten. Psykisk helsetjeneste kan delta i samarbeidsmøter rundt barnet/ungdommen. Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.

Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser kan en etablere samarbeid med helsesykepleier og eventuelt PPT for videre kartlegging og vurdering, hvis en selv ikke har denne kompetansen. 

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser skal en kontakte fastlege for videre kartlegging og henvisning til BUP. Psykolog i kommunen har henvisningsrett. Barnet/ungdommen skal som hovedregel kartlegges/vurderes i kommunale tjenester før henvisning til BUP. Eventuelt må tjenesten samarbeide med andre kommunale instanser om kartleggingen. Det anbefales at henvisning går gjennom fastlege, som legger ved relevante helsedata. Oppsummering av kartlegging og tiltak som er prøvd ut skal sendes til fastlege som vedlegg til henvisningen.

Koordinerende enhet

Koordinerende enhet (KE) skal arbeide på tvers av fagområder, nivåer og sektorer i kommunen og sikre at barn og unge får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Enheten har særlig ansvar for å sikre brukermedvirkning og innflytelse, hvor målet er å skape forutsigbarhet, tidlig planlegging og gode forløp for den enkelte. Enheten er ulikt organisert i den enkelte kommune, men jobber fortrinnsvis tett på forvaltning av helse- og omsorgstjenester.
Koordinerende enhet har god oversikt over kommunens tjenestetilbud og vil motta meldinger om behov for sosial, psykososial, medisinsk rehabilitering og habilitering. Plikten til å melde behov for individuell plan og koordinator gjelder personell i både spesialisthelsetjenesten og kommunene, herunder fastlegene. Nødvendige avklaringer og forventninger gjøres i forkant av henvendelse til kommunen. (https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator )

Kartlegging
Når den koordinerende enheten får en henvendelse, foretas en kartlegging av behovet for habilitering og rehabilitering. Ved langvarige og sammensatte behov kan det være hensiktsmessig å opprette en ansvarsgruppe og/eller en individuell plan. Koordinerende enhet har ansvar for å oppnevne koordinator i kommunen. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte bruker/pasient/pårørende, sikre helhetlig kartlegging og fremdrift i tjenestetilbudet. Eksempler på koordinatoroppgaver i forbindelse med kartlegging kan være:

  • sikre samtykke fra bruker/pasient
  • sikre en helhetlig kartlegging med utgangspunkt i brukerens/pasientens mål, ressurser og behov
  • legge til rette for at bruker/pasient, eventuelt pårørende deltar i arbeidet

Tiltak
Koordinerende enhet har etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen ansvar for å legge til rette for samhandling med andre sektorer for å sikre et helhetlig tilbud. Om nødvendig kan samarbeidet formaliseres mellom sektorene gjennom avtaler som kan sikre god dialog og avklaring av roller og ansvar.

Kommunene er ulikt organisert og har ulikt tjenestetilbud. Koordinerende enhet har oversikt over tjenestene i egen kommune, og har informasjonsansvar til barnet/ungdommen/pårørende, interne og eksterne samarbeidspartnere. I tillegg finnes god informasjon om tjenester på den enkelte kommunes hjemmesider.    

  • Koordinerende enhet mottar henvendelse i form av en konkret søknad, henvisning fra spesialist – eller kommunehelsetjenesten, eller pr. telefon fra søker/pårørende.   
  • Søknaden vurderes mot kriteriene for tjenesten, og det sendes ut skriftlig tilbakemelding på om tjenesten er innvilget/avslått.
  • Barnet/ungdommen/pårørende kan i søknad ønske hvem som skal være koordinator. Koordinerende enhet vektlegger ønske når det oppnevnes koordinator i kommunen. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/individuell-plan-og-koordinator/om-individuell-plan-og-koordinator-formal-og-rettigheter      
  • Koordinerende enhet møter barnet/ungdommen/pårørende, innhenter samtykke og gir informasjon om individuell plan, ansvarsgruppe og stegene videre i prosessen.
  • Koordinerende enhet har særlig ansvar når det gjelder å ivareta familieperspektivet, og kan være bindeledd i saker hvor flere i familien har behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Evaluering av tiltak    

  • Koordinerende enhet har overordnet ansvar for individuell plan og deltar ved ansvarsgruppemøter ved behov. Ofte inviteres enheten inn ved evaluering av tjenestetilbudet.
  • Tjenester og tiltak som iverksettes, evalueres jevnlig. Det er koordinator som initierer evaluering av tjenestetilbudet, men utfører av tjenesten/ansvarsgruppen er med i evalueringen.

Samarbeid og samtidighet med andre instanser
Ansvarsgruppemøter er en god arena for å evaluere helheten av brukers situasjon. Møtene har både en samhandlings- og evalueringsfunksjon. Ved høy grad av brukermedvirkning og fokus på mål, ressurser og behov, vil ansvarsgruppen og møtene ha en viktig funksjon som kan erstatte individuell plan.   

Individuell plan (IP) er et verktøy som styrker samhandling og sikrer medvirkning og et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Det er en rettighet for barn og unge med behov for langvarige og koordinerte tjenester, jevnfør helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1. Retten til individuell plan er avhengig av alder, diagnose og funksjon. Planen i seg selv utløser ikke rettigheter til tjenester i kommunen, men fungerer både som et kartleggings- og samarbeidsverktøy. IP sikrer koordinering av tjenestene. Dersom barnet/ungdommen/pårørende ønsker en IP, vil deltakerne i ansvarsgruppen jevnlig oppdatere mål/tiltak/evaluering slik at det blir synlig for alle deltakerne. https://bufdir.no/Barnevern/Fagstotte/Samarbeid_mellom_helse_og_barnevern/Tilbud_og_tjenester/Individuell_plan/

Fysio- og ergoterapitjeneste

Fysioterapi- og ergoterapi tilbys barn og ungdom som har ulike utfordringer med bevegelse, motorikk, deltakelse i og utføring av daglige aktiviteter. Terapeutene jobber helsefremmende, forebyggende og behandlende, både individuelt og på gruppenivå. Tjenesten er en del av kommunens helhetlige og tverrfaglige tilbud.   

Det er mange årsaker til vansker med sosial kommunikasjon og samspill hos barn og unge. Nedsatt syn og hørsel, språkvansker, vansker med sansemodulering/sanseintegrasjon og utfordringer med motoriske ferdigheter er noe som kan gjøre dette utfordrende. I tillegg kan også omgivelsenes krav være for høye, noe som gjør det ekstra utfordrende for barnet. Fysio- og ergoterapeuter kan bidra inn i den helhetlige kartleggingen av barnet, aktiviteter og omgivelser.

Kartlegging
Det anbefales en bred og generell kartlegging av barnets/ungdommens symptomer, funksjon og oppvekstforhold. Ved mistanke om vansker i autismespekteret anbefales kartlegging av    

  • barnets/ungdommens oppfatning av utfordringen og behov for hjelp    
  • foresattes vurdering av barnets/ungdommens utfordringer og behov for hjelp
  • barnets fungering på ulike arenaer og deltakelse i organiserte aktiviteter    
  • motorisk utvikling, inkludert munnmotorisk funksjon
  • syn, hørsel og blikk-kontakt    
  • vurdere om det er situasjoner eller personer barnet/ungdommen unngår på grunn av vanskene
  • samspill med foresatte og andre nærpersoner
  • funksjon i daglige aktiviteter og gjøremål (ADL) som måltid og påkledning
  • barnets respons på ulike sanseinntrykk (sansemodulering/sanseintegrasjon)
  • barnets fungering i møte med rutiner og rammer

En del av kartleggingen kan være innhenting av opplysninger fra andre instanser. Dersom kartleggingen gir mistanke om underliggende sykdom, vil det være hensiktsmessig å henvise videre til aktuelle instanser.

Ut fra kartlegging og innhentet informasjon skal det lages en plan for tiltak i fysio- og ergoterapitjenesten i samarbeid med barnet/ungdommen og foresatte.

Tiltak:

  • styrke barnet/ungdommen motorisk slik at de kan oppleve mestring. Motorisk trening i perioder kan være aktuelt, individuelt eller i gruppe.    
  • veilede foresatte, barnehage/skole i hvordan en kan tilrettelegge for at barnet/ungdommen kan delta og oppleve mestring i ulike aktiviteter (for eksempel i fritidsaktiviteter og gym)    
  • funksjonstrening i dagliglivets aktiviteter, som påkledning og måltid
  • Munnmotorisk trening kan være aktuelt.
  • Gi råd i kompenserende tiltak med tanke på eventuelle grov- og finmotoriske vansker.
  • Ergoterapeut kan veilede i bruk av, og søke om, tekniske hjelpemidler til vansker med struktur og tidsforståelse, og andre enklere tiltak.

Evaluering av tiltak
Evaluering av tiltak skjer fortløpende sammen med barnet/ungdommen, foresatte og i samarbeidsmøter med aktuelle instanser. I BTI-kommuner skal stafettlogg brukes i evaluering av tiltak.

Samarbeid med andre instanser
Fysio- og ergoterapitjenesten er en del av kommunens helhetlige, forebyggende og helsefremmende tilbud. Aktuelle samarbeidspartnere er barnehage, skole, helsesykepleier, PPT, fastlege, habiliteringstjenesten, barneavdeling og BUP. Fysio- og/eller ergoterapeut kan delta i samarbeidsmøter rundt barnet/ungdommen dersom dette er vurdert som formålstjenlig. Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.
Samarbeid rundt barn og ungdom må alltid baseres på dialog med barnet/ungdommen, og samtykke fra foresatte eller ungdom som har fylt 16 år.

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Ved bekymring for barnets/ungdommens generelle utvikling kan tjenesten henvise til PPT for videre kartlegging/testing og vurdering av tiltak.

Ved mistanke om vansker i autismespekteret er det fastlegen som har ansvar for vurdering av behov for utredning i BUP. Psykolog i kommunen og barnevernstjenesten kan også henvise. Ved henvisning til BUP kan fysio/ergoterapitjenesten legge ved relevant informasjon om kartlegging/tiltak.  

Barnevernstjeneste

Hovedoppgaven til barnevernstjenesten er å sikre rett hjelp til barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Barnevernstjenesten er ikke primær hjelpetjeneste ved psykiske plager, men noen barn og unge som mottar hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, har eller utvikler ulike psykiske helseplager eller utviklingsforstyrrelser. Barnevernstjenesten skal i slike tilfeller sørge for at barnets/ungdommens vansker blir vurdert, og samarbeide med andre tjenester for å sikre at barnet/ungdommen får riktig kartlegging og tiltak, enten i kommunale tjenester eller spesialisthelsetjenesten (link til barnevernloven § 3-2 første ledd). Hvis barnevernet mistenker at et barn eller en ungdom har gjennomgripende vansker med sosialt samspill og kommunikasjon, skal barnevernet sikre at barnet/ungdommen får riktig oppfølging. Barnevernet skal også identifisere og arbeide med tiltak rettet mot ulike psykososiale belastninger som påvirker barnets/ungdommens utvikling.

Ved autismespekterforstyrrelser kan ringvirkningene i familien være store. Barnevernstjenesten har en viktig rolle i å støtte foreldre og søsken. Tjenesten kan også bistå familier dersom barnets/ungdommens vansker kommer til uttrykk som adferd som kan være belastende for de som er rundt barnet/ungdommen i hverdagen.

Kartlegging
En barnevernssak starter med en melding til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten gjennomgår meldingen innen en uke, og vurderer om den skal følges opp med en undersøkelse. Omfanget av undersøkelsen og hvilke tiltak som er aktuelle, er avhengig av forholdene i den enkelte sak. Undersøkelsen skal ikke være mer omfattende enn nødvendig. Så raskt som mulig, og innen tre måneder, skal det konkluderes med om det er grunnlag for å sette i gang tiltak, eller om saken skal avsluttes. Dersom barnevernet konkluderer med igangsetting av tiltak, er det viktig at tiltak blir tilpasset den enkelte familien og barnets/ungdommens behov, og har et utviklingsstøttende og utviklingsfremmende perspektiv.   

Barnevernstjenesten skal gjennom samtale kartlegge barnets/ungdommens egen oppfatning av utfordringen, behov og ønske om hjelp. Det er viktig at dette gjøres på en trygg, forutsigbar og fortrolig måte for barnet/ungdommen, og at de har tilbud om å ha med seg en person de har tillit til i samtaler.

Som del av kartleggingen skal barnevernstjenesten vurdere om det er behov for kartlegging av psykiske helseplager, utviklingsforstyrrelser og rus (link til pakkeforløp barnevern). Målet er å sikre at barn med psykiske plager og utviklingsforstyrrelser som er i kontakt med barnevernstjenesten, får både nødvendige hjelpetiltak fra barnevernstjenesten og nødvendig helsehjelp. Vurderingen av barnets hjelpebehov må baseres på kunnskap om barnet/ungdommen sett opp mot relevante risikofaktorer og bekymringstegn. Risikofaktorer kan være på individnivå, forhold knyttet til foresatte og nær familie, eller forhold i nettverket rundt barnet/ungdommen. Barn og ungdom som lever med slike risikofaktorer, kan ofte streve med sosiale relasjoner, sosialt samspill med andre og kommunikasjon. Slike vansker kan i noen tilfeller være tegn på underliggende utviklingsforstyrrelser som autismespekter. Det er derfor viktig å vurdere et bredt spekter av faktorer når en skal vurdere barnets/ungdommens psykiske helse.

Tegn på vansker med sosialt samspill og kommunikasjon hos små barn:

  • atypisk eller manglende øyekontakt
  • manglende gester og mimikk i samspill med omsorgspersonen
  • manglende separasjonsangst
  • reagerer ikke når en roper navnet på barnet
  • følger ikke blikkretningen til den voksne
  • foretrekker som regel å være alene
  • liten interesse for å bli holdt
  • lite eller ingen bruk av peking som gest

Tegn på vansker med sosialt samspill og kommunikasjon hos eldre barn/ungdommer:

  • vansker i samspill med andre barn eller voksne
  • kommunikasjonsvansker; misforstår ord og uttrykk, tar ting bokstavelig, vansker
  • d å forstå hva en oppgave går ut på
  • har spesielle interesser eller temaer han/hun er opptatt av, og viser liten interesse for det jevnaldrende er opptatt av
  • sensitivitet for lyd og lav terskel for stress
  • takler dårlig endringer i planer og rutiner

Vær oppmerksom på at vansker med sosialt samspill og kommunikasjon også kan være tegn på vold/overgrep/omsorgssvikt, ADHD, tilknytningsproblematikk, språkvansker eller kompleks traumatisering. Det er derfor viktig med et helhetlig perspektiv på barnets situasjon, belastninger og familiefungering i vurderingen av barnets vansker.   

Ved kjent autismediagnose kan også relevante opplysninger hentes fra spesialisthelsetjenesten.

Ut fra tilgjengelig informasjon skal barnevernstjenesten gjøre en vurdering av om barnet/ungdommen trenger videre kartlegging av psykiske helseplager og rus (link pakkeforløp). Utgangspunktet er at det skal være lav terskel for kartlegging. Barnevernet skal i tråd med barnekonvensjonen innkalle barnet og familien til avklaringsmøte der de drøfter bekymringen, drøfter hva som kan være aktuell helsehjelp, og videre samarbeid. Det er viktig å få tak i barnets/ungdommens behov og forventninger til kartlegging og oppfølging/behandling, i tillegg til foresattes perspektiv. Dersom barnevernet får nødvendig samtykke, kan barnevernstjenesten ta direkte kontakt med aktuell kommunal tjeneste. Avhengig av organisering i kommunen kan aktuell tjeneste være helsestasjon og skolehelsetjenesten, kommunepsykolog, familiesenter, psykisk helsetjeneste eller fastlege.   

Tiltak
Barn som har behov for hjelp fra barnevernstjenesten, kan ha behov for både helsehjelp fra andre instanser og egne tiltak fra barnevernstjenesten. Dersom undersøkelsen avdekker særlig behov i familien, eller barnet har utviklet alvorlige adferdsvansker, tilbyr barnevernstjenesten familien oppfølging med frivillige hjelpetiltak. Ved alvorlig bekymring kan fylkesnemnda pålegge familien å ta imot hjelpetiltak.

Dersom barnevernstjenesten konkluderer med igangsetting av egne tiltak, skal det lages en tiltaksplan sammen med barnet/ungdommen og foresatte, med konkrete mål. Vanlige hjelpetiltak fra barnevernet kan være med å støtte opp om tiltakene fra andre instanser. Noen eksempler på aktuelle tiltak fra barnevernet er

  • samtaler med barnet/ungdommen
  • råd og veiledning til foresatte
  • støttekontakt
  • familieråd    
  • miljøarbeider i hjemmet eller besøkshjem

Evaluering av tiltak
Målet med evalueringen er å sikre at barnet / ungdommen får hjelp som er nyttig, og som virker, og at de riktige tjenestene følger opp. Tiltaksplanen skal evalueres jevnlig. Hvordan, og hvem som skal være med å evaluere tiltakene, avtales med barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten kan innkalle til samarbeidsmøter, eller få informasjon fra andre instanser på annen måte. Hensikten er å sikre jevnlig informasjonsutveksling og oppdatering. I evalueringen bør en ta stilling til

- status i kartleggingen av barnets/ungdommens psykiske helse
- tilbakemeldinger fra barnet/ungdommen og foresatte
- tilbakemeldinger fra andre instanser
- avklare om rette hjelpetjenester er involvert
- videre ansvar og oppgavedeling

I evaluering kan en benytte verktøy fra kommunens samhandlingsmodell, eksempelvis stafettlogg i BTI- kommuner. Ved samtidige tiltak fra flere instanser bør tiltakene beskrives i en felles plan, og en kan bruke individuell plan (IP) til dette når det er relevant.

Samarbeid med andre instanser
Barnevernstjenesten samarbeider med de instansene som til enhver tid er involvert i barnets/ungdommens og familiens situasjon, basert på samtykke (barnevernloven § 3.2). Helhetlige og koordinerte tiltak på tvers av tjenester er særdeles viktig for barn og unge med autismespekterforstyrrelser.   

Barnevernstjenesten har ofte ansvar for å koordinere det tverrfaglige arbeidet rundt barn eller ungdom som mottar langvarige tiltak fra barnevernstjenesten. Når flere instanser er involvert, kan individuell plan (IP) være ett av tiltakene. Barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester har en lovfestet rett til individuell plan.

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Ved mistanke om vedvarende utfordringer med sosialt samspill og kommunikasjon, kan det være behov for henvisning til BUP.  Barnevernstjenesten har selvstendig henvisningsrett til BUP, men hovedregelen er at barnet/ungdommen skal kartlegges/vurderes i kommunale tjenester før henvisning blir sendt til BUP. Eventuelt må barnevernet samarbeide med andre instanser om kartleggingen. Dersom barnevernet selv henviser barnet/ungdommen, anbefales det at henvisning går via fastlege, som legger ved relevante helsedata. Henvisningen bør inneholde informasjon om kartlegging og vurderinger som er gjort, og tiltak som er prøvd ut og eventuell effekt av disse. Barnevernet bør legge ved relevant informasjon fra andre kommunale instanser som vedlegg til henvisningen.

Psykisk helsevern for barn og unge (BUP)

Psykisk helsevern for barn og unge skal utrede og diagnostisere ved mistanke om autismespekterforstyrrelser, og anbefale mulige tiltak for denne problematikken. BUP skal også tilby utredning, diagnostisering og behandling for psykiske vansker som oppstår som følge av autismespekterforstyrrelser. Barn og ungdom som får et tilbud i BUP, får denne hjelpen i pakkeforløp, som setter krav til innhold, fremdrift, brukermedvirkning og samhandling underveis i forløpet.

Kartlegging
Ved oppstart av sak i BUP skal en gjøre en basisutredning som kartlegger barnet eller ungdommens vansker og ressurser. Utredning skal utformes i samråd med pasient og foresatte, med fokus på pasientens symptomer, funksjon og psykososiale situasjon. Utfra funn i basisutredning skal en vurdere om det også er grunnlag for utvidet utredning av vanskene, spesielt ved sammensatte problemstillinger.  Ved behov for umiddelbare tiltak, kan utredning og tiltak/behandling skje parallelt.   

BUP bør gjennom samtale med barnet kartlegge barnets/ungdommens egen oppfatning av utfordringen, behov og ønske om hjelp. Det er viktig at dette gjøres på en trygg, forutsigbar og fortrolig måte for barnet/ungdommen. 

Dersom barnet/ungdommen har vansker med sosialt samspill og kommunikasjon, kan utredningen inneholde:

  • screeningskjema for autismespekterforstyrrelser    
  • diagnostisk intervju (f.eks. Kiddie-SADS)
  • samtale med foresatte og anamnese
  • kartlegging av språk og kommunikasjon gjennom f.eks CCC2, CELF, Språk 6-16
  • Somatisk undersøkelse og supplerende medisinske undersøkelser ut fra indikasjon
  • observasjon i barnehage / skole / hjem
  • Samtale og innhenting av komparentopplysninger fra pedagog/lærer eller helsesykepleier
  • kognitiv vurdering gjennom f.eks WPPSI, WISC, WAIS, Wechsler NonVerbal, eller Leiter.    
  • vurdering av adaptive ferdigheter ved f.eks Vineland eller ABAS
  •  kartlegging av sosiale og kommunikative ferdigheter
     ADOS (semistrukturert observasjon og intervju med barn/ungdom)
     ADI-R (semistrukturert diagnostisk intervju med omsorgspersoner)

Ved kompliserte differensialdiagnostiske vurderinger kan det være aktuelt med innleggelse i psykisk helsevern for kontinuerlig observasjon av sosial kommunikasjon og samspill. 

Utredning blir oppsummert, og diagnose over 6 akser/samsykelighet vurdert i tverrfaglig team med spesialist. Barnet/ungdommen og foresatte får tilbakemelding om diagnose. I samtale går en gjennom konkrete utfordringsområder for barnet/ungdommen, og sammen drøfter en behov for videre oppfølging/behandling. BUP sender utredningsrapport til fastlege/henviser og samarbeidende instanser, etter samtykke fra foresatte eller ungdom over 16 år.

Tiltak
Etter avklart diagnose kan BUP tilby følgende:

  • Samtaler om barnets vansker og ressurser, og funn fra utredningen. Dette kan gjerne gå over flere avtaler.
  • Opplæring til barnet/ungdommen, foresatte, og utvidet familie/søsken/nettverk    
  • informasjon om relevante hjelpetiltak og rettigheter    
  • individuelt samtaletilbud til barnet/ungdommen ved behov, særlig aktuelt ved andre samtidige psykiske plager som angst, depresjon, spiseforstyrrelser e.l.    
  • medikamentell behandling ved behov
  • kurs for foresatte i regi av lærings- og mestringssentrene

For enkelte yngre barn vil det være aktuelt å iverksette intensiv opplæring basert på prinsipper fra anvendt atferdsanalyse, f.eks EIBI og TIOBA. Disse tiltakene krever omfattende innsats, samt avklaring og koordinering fra både spesialisthelsetjenesten, kommune og foresatte. 

Evaluering av tiltak
Målet med evalueringen er å sikre at barnet / ungdommen får hjelp som er nyttig, og som virker, og at de riktige tjenestene følger opp. Effekt skal evalueres løpende i samtaler med barnet/ungdommen og foresatte, og også jevnlig i tverrfaglig team. Den første evalueringen skal skje etter 6 ukers behandling, og deretter med 12 ukers intervaller. Ved manglende effekt av behandling skal en vurdere endring av tilnærming eller avslutning.

Samarbeid
Samarbeid rundt barn og ungdom må alltid baseres på dialog med barnet/ungdommen, og samtykke fra barnet/ungdommen og/eller foresatte. Sentrale samarbeidspartnere kan være barnehage/skole/spesialpedagogiske tjenester, PPT, oppfølgingstjenesten (OT), helsestasjon og skolehelsetjenesten, fastlege, helse- og omsorgstjeneste i kommunen, psykisk helsetjeneste i kommunen, fysio/ergo og barnevernstjenesten. Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.

Samarbeidet innebærer kontakt i forbindelse med henvisning, og deltakelse i samarbeids-/ansvarsgruppe- og tilbakemeldingsmøter for å sikre hjelpsomme tiltak og fremgang. BUP har et medansvar for å beskrive barnet/ungdommens ulike behov. Henviser skal holdes orientert om større endringer i planene for utredning og behandling.

Avslutning
Før avslutning i BUP blir barnet/ungdommen, foresatte og aktuelle kommunale instanser invitert til et oppsummeringsmøte. I oppsummeringsmøtet blir behov for individuell plan vurdert, og det blir drøftet etablering av en samarbeidsgruppe rundt barnet/ungdommen.   

Hvis BUP vurderer at pasienten trenger et tilbud i en annen del av spesialisthelsetjenesten, skal BUP sørge for en god overføring av barnet/ungdommen til denne tjenesten.   

Etter avslutning sender BUP epikrise til fastlege/henviser. Før avslutning skal BUP sikre at relevant informasjon blir formidlet til alle samarbeidsinstanser. I epikrise bør en beskrive forhold som kan være uavklarte, og gi informasjon om hva som bør eller kan medføre re-henvisning for dette barnet, eksempelvis utredning/behandling av komorbide tilstander eller behov for ny diagnostisk vurdering.

Habiliteringstjeneste (HABU)

Habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU) skal ivareta tverrfaglig utredning/diagnostisering og funksjonskartlegging av barn og unge med medfødt eller tidlig oppstått funksjonsnedsettelse. Det overordnede målet med habilitering er at den funksjonshemmede skal oppnå deltakelse i samfunnet ut ifra sine forutsetninger og behov.

Kommunen har hovedansvar for habilitering av sine innbyggere, og kan henvise til spesialisthelsetjenesten ved problemstillinger som krever kompetanse ut over det en kan forvente finnes i kommunen.

Kartlegging
Ved henvisning til habiliteringstjenesten ved kjent autismediagnose gjennomføres en oppstartssamtale med foresatte og aktuelle instanser rundt barnet.

Kartlegging har da som formål å avklare problemstilling og inkluderer som regel

  • samtale med barnet/ungdommen og foresatte
  •  innhenting av samtykke til å innhente opplysninger fra andre instanser, tidligere utredninger og samarbeid
  • møte med instanser fra kommunen
  • observasjon av barnet/ungdommen i barnehage/skole/hjem
  • utarbeidelse av tiltaksplan

Ved behov for utredning av autismespektervansker bør følgende inngå:

  • kartlegging av språk, sosiale og kommunikative ferdigheter
  • legeundersøkelse og supplerende medisinske undersøkelser ut fra indikasjon
  • observasjon i barnehage/skole og samtale med pedagog/lærer
  • kognitiv vurdering    
  • vurdering av adaptive ferdigheter

Tiltak
Tiltakene vil måtte tilpasses barnets eller ungdommens funksjons- og evnenivå.

Aktuelle tilbud for barn og unge med lavt funksjons- og evnenivå kan være

  • veiledning og opplæring til foresatte og andre pårørende
  • foreldrekurs    
  • individuelt tilpassede kurs til nettverket rundt barnet/ungdommen    
  • råd og veiledning til kommunale instanser

Samarbeid med andre tjenester
Habiliteringstjenesten for barn og unge samarbeider med hele bredden av kommunale instanser etter behov. Andre viktige samarbeidspartnere er for eksempel andre nasjonale kompetanse- og behandlingstjenester og de statlige kompetansesentrene.

Barn og ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.


Fant du det du lette etter?