Før

Det kreves ingen spesielle forberedelser før EKG.

Under

Under EKG-takingen ligger du på en undersøkelsesbenk/i seng, og du må ta av deg klærne på overkroppen.

Vi fester klistrelapper med ledninger på huden, en på hver arm og hver fot, samt seks ledninger på brystet. Ved behov barberer vi huden i området hvor vi skal feste klisterlappene. Deretter kobler vi ledningene til EKG-apparatet, som registrerer de elektriske impulsene i hjertet.

Selve undersøkelsen tar ca. fem minutter og er helt smertefri. Du merker ikke at registreringen foregår og resultatet blir best om du ligger stille.

Etter

Før

Enkelte analyser blir direkte påvirket av måltider og/eller kosthold. Det er derfor viktig at du følger de beskjeder om eventuell faste fra den som har bestilt (rekvirert) blodprøven. Spørsmål om faste eller diett kan du spørre legen din om (henvisende lege).

På sykehuset

Avdelingens prøvetakingsenhet mottar pasienter fra sykehusets poliklinikker og sengeposter til prøvetaking i åpningstidene.

Prøvetaking av pasienter utenom sykehuset foregår fortrinnsvis hos fastlegen, men blir tatt imot dersom prøvetakingen byr på spesielle problemer.

Ta med legitimasjon

Du må ta med legitimasjon og rekvisisjon fra legen som har henvist deg, hvis den ikke er sendt til laboratoriet på sykehuset tidligere. Du trenger ikke bestille time for blodprøvetaking, bare møt opp i åpningstiden.

Du trenger ikke betale egenandel for å ta blodprøve.

Merk at laboratoriets ansatte ikke kan ta flere prøver enn det legen som har henvist deg har bestilt.

Blodprøver av barn

Køordning

Når du kommer for å ta blodprøve må du ha med rekvisisjonene til prøvetakingen. Vi har ingen timebestilling, men vanlig køordning med kølapper der du kan følge med på en skjerm når det er din tur. Det kan i perioder med mange pasienter være noe ventetid. Vi anbefaler derfor å komme i perioden mellom kl. 12.00 og 14.00.

Åpningstid

Mandag-fredag: kl. 07.30-14.30. Barn: kl 09.00 - 14.00

Under

Den som skal ta prøven spør om navn og 11-sifret fødselsnummer for å sikre riktig identitet ved merking av prøvene. Prøvetaker har god trening i å ta blodprøver og skal sørge for at prøvene tas på en skånsom, effektiv og korrekt måte.

Når en blodprøve tas i en vene, stikkes en venekanyle (tynn nål) inn i en blodåre som ligger rett under huden din, ofte på innsiden av albuen. For at blodåren skal være lett å treffe, strammes et bånd på overarmen, og blodåren blir da stående litt utspent og er lettere å se. Venene på forsiden av albuen egner seg godt til blodprøve; de er passe store og ligger nær hudoverflaten. Vener på håndryggen og ved anklene kan også benyttes, men hos pasienter med dårlig sirkulasjon og hos diabetespasienter bør man unngå å ta blodprøve på disse stedene.

Blod tappes i vakuumrør som trekker ut det blodet som er nødvendig, ofte i flere rør. Korkene på rørene har forskjellige farger. Hver farge viser hva slags stoff røret er tilsatt for å forhindre at blodet størkner. Vanligvis tapper vi 1-5 rør med blod, avhengig av hvor mange analyser legen din vil at vi skal gjøre.

I de fleste tilfeller er det uproblematisk å ta blodprøve. Det kan være litt ubehagelig når en stikker gjennom huden, men det går fort over. Noen kan bli uvel under prøvetakingen. Hvis du vet at dette kan gjelde deg, er det fint hvis du sier fra til den som skal ta prøven.

Lokalbedøvende krem kan brukes til barn eller andre er svært engstelig. Denne bør i så fall smøres på huden 1-2 timer før prøvetaking (fungerer ikke ved finger/hæl-stikk).

Selve blodprøvetakingen tar vanligvis noen få minutter. Den tas som regel i sittende stilling, og hvis det er mulig, bør du ha sittet i ro minst 20 minutter på forhånd.

Etter at blodprøven er tatt må man trykke litt på stikkstedet med en bomullsdott, slik at det ikke blir blødninger.

Etter

Etter at blodprøven er tatt, legger vi en bomullsdott på stikkstedet. Den skal du trykke lett på da det bidrar til å hindre blødninger.

Når blodprøven blir tatt fra en arterie, som oftest på håndleddet, er det viktig å klemme hardt og lenge på stikkstedet for å hindre blødninger.

Hvis du bruker blodfortynnende medisiner bør du klemme på stikkstedet litt lengre.

Resultat av undersøkelsen

Svar på blodprøven blir sendt til henvisende lege, altså den som har bestilt prøven for deg. Det er henvisende lege som informerer deg om prøvesvar. Laboratoriet har dessverre vanligvis ikke anledning til å formidle prøvesvar til deg.

Det er ulikt hvor lang tid det tar å analysere blodprøvene. Mens noen prøvesvar vil være ferdig etter noen minutter, vil andre bli besvart etter få timer, senere samme dag eller neste dag. For enkelte prøvesvar kan det ta dager før svarene foreligger. Prøver som vi må sende til andre sykehus kan svartiden variere fra dager til uker.Er du innlagt på sykehuset, eller har time på en av poliklinikkene, er mange prøvesvarklare like etter analyseringen.

Dersom prøvesvaret blir sendt i posten til for eksempel fastlege, din, kan det ta noen dager før du får svar.

Før

• Du skal være uthvilt
• Bruk dine faste medisiner - som du gjør til vanlig.
• Bruker du luftveisutvidende medisiner, skal dette tas før testen.
• Du blir spurt om grad av tungpusthet
• Du kan bruke dine vanlige ganghjelpemidler, som f.eks. rullator
• Bruker du oksygenutstyr til vanlig, så kan dette brukes under testen
• Du skal sitte på en stol å slappe av noen minutter før gangtesten

Under

• Du skal gå i oppmålt lengde, frem og tilbake i 6 minutter, så langt som du klarer å gå på denne tiden.

• Du skal ikke snakke når du utfører testen

• Under testen går du med et pulsoksymeter på fingeren (måler oksygeninnhold og puls)

• Du har lov til å senke farten, stoppe og eventuelt sette deg ned hvis du har behov for det.

Etter

• Du skal sitte å hvile på en stol noen minutter etter gangtesten
• Du får spørsmål om graden av tungpusthet
• Resultatet av testen vurderes av lege

Før

Hjertesvikt kan ha mange årsaker, og ofte er det flere årsaker til hjertesvikt hos én og samme person. De vanligste årsakene til hjertesvikt er kransåresykdom (trange blodårer til hjertet) og høyt blodtrykk. Disse sykdommene er såkalte livsstilssykdommer, altså sykdommer som i stor grad kan unngås gjennom en mer gunstig livsstil. Det viktigste vi kan gjøre for å forhindre hjertesvikt er derfor å oppnå bedre livsstil i befolkningen generelt. De viktigste tiltakene du kan gjøre for å unngå hjertesvikt i fremtiden er å mosjonere jevnlig, holde vekten nede, spise normalt sunt med høyt inntak av grønnsaker og grove kornprodukter og lavt inntak av sukker, salt og fett, og å slutte å røyke. Du behøver ikke være totalavholdende fra alkohol, men et høyt alkoholinntak (mer enn 1-2 enheter per dag for kvinner og 2-3 enheter for menn) bør unngås.

Under

Egeninnsats er en bærebjelke i hjertesviktbehandlingen. Alle som har hjertesvikt bør følge de livsstilsrådene de får av legen, og for de fleste vil det innebære en større eller mindre omlegging av livsstilen. Selv om dette kan være vanskelig å få til, vil de aller fleste få bedret livskvalitet og mindre uttalte symptomer dersom de klarer å følge rådene under.

Vektkontroll

Unødvendige kilo er en ekstra belastning for hjertet. Vektreduksjon ned mot idealvekten anbefales. Ved starten av hjertesviktbehandlingen vil vekten ofte gå ned på grunn av økt utskillelse av vann. I stabile faser er stabil vekt et tegn på at sykdommen er under kontroll. Vektoppgang kan være uttrykk for væskeansamling og behov for å øke behandling med vanndrivende medikamenter (diuretika), men vektreduksjon som ikke er planlagt, kan være utrykk for væskeunderskudd med fare påvirkning av nyrer og salter i kroppen. Ukentlig vektkontroll med føring av dagbok (ev. hyppigere i ustabile faser) er noe av det viktigste i egenbehandlingen. På lang sikt anbefales kontrollert vektnedgang dersom du er overvektig i utgangspunktet. Dersom du derimot er mager i utgangspunktet, bør du trene for å øke muskelmassen.　

Kosthold

Anbefalt kosthold til deg med hjertesvikt avviker ikke fra det som anbefales som sunt, hjertevennlig kosthold til befolkningen for øvrig. Har du hjertesvikt bør du unngå salt mat og du bør ikke bruke ekstra salt i matlagingen. Begrensning av væskeinntak er sjelden nødvendig i stabile faser av sykdommen, men kan være nyttig om du har hevelser i beina.　

Røykestopp

Røyking øker innholdet av karbonoksid (kullos) i blodet. Kullos binder seg sterkere til de røde blodlegemene enn oksygen og blokkerer for oksygentransporten. Ved hjertesvikt klarer hjertet ikke å dekke alle organenes behov for oksygen. Røyking vil derfor forverre situasjonen ytterligere. Røyking medfører også at åreforkalkningsprosessen i hjertets kransårer påskyndes. Har du hjertesvikt anbefaler vi derfor at du slutter å røyke.　

Alkoholforbruk

Alkohol påvirker blodsirkulasjonen og har en negativ virkning på hjertemuskelcellene. Daglig alkoholinntak og større enkeltinntak av alkohol frarådes hos pasienter med hjertesvikt. Derimot innebærer et moderat forbruk av alkohol ingen risiko. Hos enkelte vil alkohol utløse/forverre tilstanden og avholdenhet kan da «kurere» sykdommen.　

Fysisk aktivitet

Daglig fysisk aktivitet er ønskelig ved alle grader av hjertesvikt. Det er viktig at aktivitetsnivået tilpasses deg som enkeltperson, og du må være spesielt varsom dersom du har alvorlig hjertesvikt. Regelmessig trening på egenhånd er viktig. De fleste som har hjertesvikt bør trene slik at du bli svett og anpusten minimum tre ganger ukentlig. Trening bedrer livskvaliteten, og nyere studier viser at overlevelsen blir bedre. Det er ofte lurt at du setter deg et konkret mål, som for eksempel å gå en bestemt tur (helst med noen ordentlige oppoverbakker) tre ganger ukentlig. Noen synes det nyttig å følge med på en skritteller (de fleste moderne telefoner har slike), der du bør ligge på minst 10 000 skritt per dag. Noen få grupper av pasienter med arvelig årsak til hjertesvikt bør unngå hardtrening og større anstrengelser. Spør legen din dersom du er i tvil. 　

Seksuell aktivitet

Det er ikke holdepunkter for at det er farlig å utføre seksuell aktivitet dersom du har hjertesvikt. Mange som har hjertesvikt sliter med potensen på grunn av sykdommen i seg selv, tilleggssykdommer og medisinbruk. Du behøver ikke å være redd for å ta opp dette problemet med legen din!　

Vaksiner

De fleste som har hjertesvikt vil tåle vanlige infeksjonssykdommer dårligere enn befolkningen for øvrig. Flertallet av de som har hjertesvikt bør derfor rutinemessig vaksinere seg mot influensavirus (hver høst) og enkelte bør også få pneumokokkvaksine. Dette må avgjøres på individuell basis. Spør legen din om du bør vaksineres.

Etter

Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For den enkelte som har hjertesvikt og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Den enkelte må ta ansvar for egen sykdom og bør følge de råd som blir gitt med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.

Har du hjertesvikt trenger du vanligvis livslang behandling og oppfølging. Dette gjelder i høyeste grad også livsstilsråd: En sunn og tilpasset livsstil både forbygger hjertesvikt, bedrer symptomene ved hjertesvikt og hindrer tilbakefall.

Før

Før oppstart med medisiner er det viktig å ha en presis diagnose. Hovedsymptomene ved hjertesvikt: Tung pust og redusert arbeidstoleranse, er også vanlige ved lungesykdommer, fedme, lav blodprosent og en rekke andre lidelser. Dersom det er annen årsak til plagene dine, vil hjertesviktmedisiner naturlig nok ikke virke. Legen må også avdekke om hjertesvikten har spesifikke årsaker som eventuelt lar seg behandle. Det er dessuten viktig å kartlegge eventuelle tilleggssykdommer, som nyresykdom, høyt blodtrykk og diabetes. Selv om behandlingsprinsippene i stor grad er like hos alle med hjertesvikt, må medikamenter og doser tilpasses hver enkelt.

Under

Medikamentell behandling av hjertesvikt kan startes på fastlegekontoret eller i sykehus. De fleste medikamentene som blir gitt ved hjertesvikt avlaster hjertet og får hjertet til å «jobbe på lavere gir». Dette kan gi forbigående følelse av forverring av symptomene, selv om resultatet blir bedre på sikt. Det er derfor viktig å trappe opp medisinene langsomt og kontrollert. Under opptrappingen må det gjøres hyppige kontroller av blodtrykk, hjerterytme, nyrefunksjon og blodsalter. Medisinene som bedrer overlevelsen og symptomene ved hjertesvikt gir også lavere blodtrykk. Dette er en av måtene medisinene virker på, og lavt blodtrykk behøver ikke medføre nedtrapping av medisinene dersom det ikke er uakseptable bivirkninger i form av svimmelhet eller besvimelser.

Medikamenter med dokumentert effekt ved kronisk hjertesvikt

Angiotensin-konvertase hemmere (ACE-hemmere)

ACE-hemmere hemmer et hormonsystem kalt renin-angiotensin-systemet, som øker blodtrykk, holder tilbake væske i kroppen og medfører økt arbeid for hjertet. Behandling med ACE-hemmere gir bedre prognose, sykehusinnleggelser reduseres, livskvalitet og arbeidsevne øker og hjertets form og funksjon bedres. Alle pasienter med hjertesvikt og redusert pumpefunksjonbør behandles med ACE-hemmere såfremt de ikke har uakseptable bivirkninger. Det er viktig at medikamentdosen trappes opp til anbefalt dosering. Generelt bør man nå måldosen i løpet av 2-4 uker. ACE-hemmere kan redusere nyrefunksjonen. En viss stigning i kreatinin, et mål på nyrefunksjonen, er vanlig, men innebærer ikke forverret prognose. Nyrefunksjonen (spesielt hos deg med forhøyet kreatinin i utgangspunktet) bør kontrolleres 1–2 ganger i løpet av denne tiden. Senere bør kreatinin kontrolleres etter doseendringer og ved endring av vanndrivende medisin. ACE-hemmere gir tørrhoste hos 5–10 % av pasientene. Hvis hosten er svært plagsom vil det som regel være nødvendig å skifte til en angiotensinreseptorblokker.

Angiotensin II-reseptor blokkere

Angiotensinreseptorblokkere virker på det samme hormonsystemet som ACE-hemmere. De har blitt prøvd i en rekke kliniske studier ved hjertesvikt, og utgjør et alternativ til ACE-hemmer. I prinsippet er effekten jevngod med ACE-hemmere, men ACE-hemmere anbefales først pga. noe mer omfattende dokumentasjon. Angiotensinreseptorblokkere gir sjelden tørrhoste, og er særlig aktuelt hos de pasientene som får tørrhoste av ACE-hemmere. Som ved ACE-hemmere bør dosen trappes opp til måldose i løpet av noen uker. Legen bør sjekke blodtrykk, blodsalter og nyrefunksjon 1–2 uker etter oppstart og ved doseendring.

ARNI (angiotensin reseptor neprilysin inhibitor)

Angiotensin reseptor neprilysin hemmere (ARNI) er en ny klasse medikamenter som både hemmer renin-angiotensin systemet og forhindrer nedbryting av gunstige hormoner. De er nå på vei inn på markedet og vil hos enkelte kunne erstatte ACE-hemmere eller angiotensinreseptorblokkere.　

Betablokkere

Betablokkere er sammen med ACE-hemmere førstehåndsmedikamenter ved hjertesvikt med redusert hjertepumpefunksjon. Betablokkerbehandling gir bedret hjertefunksjon, mindre symptomer, bedret livskvalitet og arbeidstoleranse, færre sykehusinnleggelser og økt overlevelse. Start med en lav dose og titrere langsomt opp (f.eks. dobling av dose hver annen uke) med sikte på å nå måldose. Betablokkere reduserer av og til blodtrykket og kan gi symptomer på lavt blodtrykk. Dette er oftest forbigående, men kan kreve midlertidig reduksjon av ACE-hemmer dosen og eventuelle vanndrivende medisiner.

Reduksjon av hjertefrekvens er en tilsiktet virkning og gir vanligvis ingen symptomer. Ved svært lav hjertefrekvens (< 50 slag/min) og symptomer som svimmelhet og omtåkethet bør det tas EKG og dosen ev. justeres. Det kan være nødvendig å slutte med andre medikamenter som påvirker hjertefrekvensen (rytmestabiliserende medisiner).

Aldosteronantagonister

Medikamenter som blokkerer virkning av aldosteron (spironolakton og eplerenon) har god effekt hos pasienter med hjertesvikt og redusert pumpefunksjon. I praksis legger man til et slikt medikament dersom man ikke har tilstrekkelig effekt av ACE-hemmer og betablokkere. Bruk av aldosteronantagonister krever nøye oppfølging med måling av blodsalter og nyrefunksjon.

Vanndrivende medisiner

Mange av symptomene ved hjertesvikt skyldes væskeopphopning i kroppen. Vanndrivende medisiner har ofte god effekt på tung pust og hovne ben, men anbefales ikke brukt alene og bør alltid kombineres med ACE-hemmere/angiotensinreseptorblokkere og betablokker. Furosemid er det mest brukte vanndrivende medikamentet ved behandling av hjertesvikt. Vanlig startdose er 20–40 mg x 1. Vanndrivende gir fare for forstyrrelser i saltbalanse (spesielt kalium og magnesium), og legen din bør derfor måle disse før og etter oppstart av behandling. Større døgndose enn 60–80 mg bør deles i to, siste dose kan gis kl.14 for å unngå vannlating om natten. I noen tilfeller kan allikevel dosering om kvelden være riktig, fordi du ellers kan utvikle tung pust og redusert søvnkvalitet om natten. Vanndrivende medisiner har vanligvis en hurtig innsettende effekt på symptomene. Doseringen behøver ikke være den samme fra dag til dag. Dersom du for eksempel skal i butikken, kan du ta medisinen etter at du kommer hjem. Dosen kan også økes og minskes fra dag til dag ettersom kroppsvekten går opp eller ned eller du merker endring i f.eks. hevelser eller tung pust. Mange stabile pasienter klarer seg uten vanndrivende og tar disse kun ved behov.　

Medikament som har nytte hos enkeltpersoner

Digitalis

Digitalis, digoksin, har lang tradisjon i behandlingen av hjertesvikt. Det er ikke dokumentert at digitalis fører til bedret overlevelse Digitalis er spesielt nyttig ved forkammerflimmer (atrieflimmer) der betablokkere ikke gir tilstrekkelig kontroll av hjertefrekvensen. Bruker du digitalis, bør du få sjekket konsentrasjonen i blodet, som det er viktig at ikke kommer for høyt. Overdosering av digitalis er svært farlig. 　

Warfarin og nye antikoagulasjonsmedikamenter

Warfarin (Marevan) og nye orale antikoagulasjonsmedikamenter, som dabigatran, rivaroxaban og apixaban, virker inn på blodets evne til å danne blodpropp. I utgangspunktet bør alle hjertesviktpasienter som også har atrieflimmer, ha et slikt medikament. Vi foretrekker warfarin dersom du har mekaniske hjerteklaffer.　

Statiner

Kolesterolsenkende midler har vist forebyggende effekt på utvikling av hjertesvikt hos pasienter med angina pectoris eller hjerteinfarkt. Imidlertid viser nyere undersøkelser ingen generell gevinst av denne medikamentgruppen ved hjertesvikt generelt. Kolesterolsenkende medikamenter gir vi derfor på individuell vurdering, først og fremst ved karsykdom eller høy risiko for å utvikle dette.　

Medikamenter uten dokumentert effekt og som kan være skadelig

Like viktig som å gi adekvat medikamentell behandling er det å unngå eller seponere medikamenter som kan være uheldige. Det gjelder en del betennelsesdempende og smertestillende medikamenter, noen midler som brukes for hjerterytmeforstyrrelser (unntatt betablokker og amiodaron), mange kalsiumkanalblokkere (verapamil, diltiazem og nifedepin), og enkelte medisiner for sukkersyke. Hør med legen din dersom du er i tvil.

Etter

Hjertesvikt krever oftest livslang egeninnsats, behandling og oppfølging. Mange med hjertesvikt blir stabilt symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følges av fastlegen. Blodtrykk, hjerterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdier i blodet bør kontrolleres regelmessig. Er du stabil og med lette symptomer kan de fleste gå til kontroll hvert halve år. Dersom du har vedvarende symptomer eller ustabil sykdom med gjentatte tilbakefall, bør du kontrolleres oftere. Da blir du ofte fulgt opp på en hjertesviktpoliklinikk på lokalsykehuset.