Spiseforstyrrelser hos barn og ungdom

Behandlingsprogram, BUPA

Spiseforstyrrelser er en samlebetegnelse for flere tilstander med forstyrret spisemønster og med ulik alvorlighetsgrad og årsakssammenheng. De mest kjente tilstandene er anoreksi, bulimi og overspisningslidelse.

Innledning

Se ventetider på Velg behandlingssted (helsenorge.no)

Felles for spiseforstyrrelser er en forstyrret kroppsopplevelse med subjektiv opplevelse av fedme, og en sterk drivkraft for å gå ned i vekt.

Det finnes flere ulike behandlingsformer for spiseforstyrrelser. De mest vanlige er psykoterapi, ernæringsveiledning, fysioterapi, medisinering, støttegrupper og selvhjelp.

For barn og unge kan symptomer på spiseforstyrrelse være annerledes enn hos voksne. Ved mistanke om spiseforstyrrelser er det viktig å være oppmerksom på om barnet følger sin tidligere utviklingskurve (persentil) for høyde og vekt og viser normal pubertetsutvikling.

Det er viktig at sykehuset etablerer et kontinuerlig samarbeid med aktuelle samarbeidspartnere i kommunen og primærhelsetjenesten, som kan være skolen, helsesøster, fastlege, barne- og familietjenesten, pedagogisk psykologisk tjeneste og andre kommunale instanser.

1. Utredning

Når henvisningen er vurdert og det gis rett til nødvendig helsehjelp, vil du bli innkalt til en inntakssamtale, evt. sammen med foresatte.

En grundig somatisk og psykiatrisk vurdering er en betingelse for rett behandling og på rett omsorgsnivå. I så måte henger utredning og vurdering nøye sammen med behandlingen (retn.linje).

Med bakgrunn av henvisning og inntakssamtale vil det bli utarbeidet en utredningsplan, som inneholder oversikt over planlagt utredning og legges fram for deg, evt. sammen med foresatte.  

Utredningen vil som oftest bestå av:

  • Informasjon (kartlegging) om sykdomshistorien din (anamnese inkl. familieanamnese)
  • Relevante tester og intervju, som på fagspråket blir kalt strukturerte diagnostiske intervju/instrumenter.
  • Relevante skjemaer som du og evt. foresatte / andre skal fylle ut selv (selvrapporteringsskjema).   
  • Somatisk utredning (legeundersøkelse, blodprøver, evt. andre supplerende undersøkelser ved behov)

For noen kan det bli aktuelt med innleggelse på sykehus.

For de fleste vil diagnosen være relativ klar, og det vil ikke være naturlig å gå igjennom en lengre periode med utredning før man starter behandlingsmessige tiltak. Etter endt utredning vil det bli gjennomført en diagnostisk vurdering, som inneholder en kort gjennomgang av utredning, konklusjon og foreslått tiltak.

2. Behandling

Pasientene henvises som regel til en poliklinikk, hvor de vurderes, og utredning og behandling iverksettes. De aller fleste vil klare seg med de ordinære behandlingstiltakene som man gjør i en poliklinikk, men det vil være noen ganger hvor man ikke opplever bedring og har behov for mer behandling. Dersom det vurderes aktuelt og nødvendig, kan man forsterke det polikliniske tilbudet med ambulante tjenester, dagtilbud eller døgninnleggelse på sykehus.

En behandlingsplan utarbeides på grunnlag av konklusjonen etter diagnostisk vurdering og inneholder en kort gjennomgang av utredning, konklusjon og foreslåtte tiltak. Planen drøftes og justeres i samråd med deg, og evt. foresatte.

Poliklinisk behandling med ambulante tjenester

Ambulante tjenester kan være en forsterkning av poliklinisk behandlingstilbud og et tillegg til ordinær poliklinisk behandling. Her møter behandlerne ungdom og deres foreldre hjemme, og hjelper til i forhold til hvordan gjennomføre måltidene og bruk av spiseliste osv. Man kan være tett på, med daglig oppfølging i en intensiv, men tidsavgrenset periode.

Behandling ved døgnenheter

Dersom man ikke kommer til mål med de ovenfor nevnte behandlingsintervensjonene, vil det kunne være aktuelt med innleggelse i døgnenhet på sykehus.

En innleggelse skjer oftest ut i fra behov for øyeblikkelig hjelp, hvor allmenntilstand ofte er dårlig. Døgninnleggelse kan også være aktuelt ved alvorlige spiseforstyrrelser som har stått på mer over tid. Drøfting skal skje i forkant, slik at innleggelsen skjer på best mulig måte for barnet/ungdommen.

Familieinnleggelse i en avgrenset periode, er et alternativ til døgninnleggelse av ungdommen alene, spesielt når pasienten er under 16 år. Man kan da sette sammen behandlingsteam fra ulike enheter/team.

Behandlingen vil som oftest bestå av:

Ernæring

Spiseliste er en god hjelp enten pasienten overspiser, kaster opp eller spiser lite. Spiselisten bør utarbeides sammen med deg og dine foresatte. Her må en vurdere din alder, kroppslige/somatiske forhold og fysisk aktivitet.

Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet må tilpasses matinntaket og somatisk status.

Fysioterapi

Mange vil også ha nytte av henvisning til fysioterapeut, gjerne en med psykomotorisk utdanning og/eller med interesse for spiseforstyrrelser. Hensikten vil bl.a. være å forholde seg til egen kropp, klare å slappe av, og å drive kontrollert aktivitet. Ansvarlig behandling henviser til fysioterapeut når det vurderes aktuelt.

Medikamentell behandling

Den finnes ingen medikamenter som virker direkte på spiseforstyrrelsen. Det er tilleggssymptomene eller de komorbide tilstander som eventuelt må behandles, som for eksempel tvangstilstander, depresjon, angst og søvnvansker.

Vurdering av tilleggsbehandling

Psykoterapeutisk behandling

Psykoterapi betyr behandling av psykisk lidelser ved hjelp av psykologiske metoder, vanligvis samtale. Det er altså et vidt begrep som omfatter mange metoder (individuell terapi, familieterapi/foreldrearbeid, gruppebehandling, kunst og uttrykksterapi). I terapi er det viktig at du/familien føler seg ivaretatt og lyttet til.

Aktuelle terapimetoder:

Les mer om Kognitiv terapi - barn og unge

Kognitiv terapi - barn og unge

Grunntanken i kognitiv terapi er at tanker, følelser og handlinger påvirker hverandre. Fokuset i denne behandlingsmetoden er at terapeuten og pasienten ser nærmere på innholdet i tankene og tester ut nye måter å tenke om og møte problemene på. Forskning har dokumentert at kognitiv terapi har hjulpet mange til å få kontroll over problemene sine.

Kognitiv terapi er en behandlingsmetode hvor terapeuten har fokus på å jobbe med tankene til pasienten, derav betegnelsen kognisjon som betyr tenkning. Identifisering av negative automatiske tanker knyttet til konkrete situasjoner er sentralt, og terapeuten forsøker å få pasienten til å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling. Forståelse for hvordan man tenker omkring- og forestiller seg en hendelse blir viktig, og hvordan den negative tenkning kan utløse vonde følelser som igjen kan påvirke handling på en negativ måte. Å oppleve en situasjon der noe gikk galt blir hos mange forklart med tanken om at "jeg er dum". Det kalles også negativ selvattribusjon, og man vil prøve å finne alternative tanker som kan erstatte den negative. Slik kan Pasienten få hjelp til å handle mer konstruktivt for seg selv. Det handler i bunn og grunn om å få hjelp til å finne alternative måter å tenke, føle og handle på, ettersom man sammen ser nærmere på det logiske grunnlaget for at pasienten tenker slik han/ hun gjør.

Det er ulike kognitive metoder som har tilhørighet innen denne tilnærmingen; kognitiv atferdsterapi, metakognitiv terapi og ACT (accept and commitment therapy).

Kognitiv atferdsterapi

Kognitiv atferdsterapi er også ofte kalt bare kognitiv terapi. I kognitiv atferdsterapi legger terapeuten også vekt på å hjelpe pasienten til å finne en god balanse mellom nødvendige gjøremål og aktiviteter som kan gi en økt opplevelse av mestring og tilfredsstillelse. Det legges vekt på å jobbe med risiko for tilbakefall. I kognitiv terapi jobber man med å forberede pasienten på å kunne benytte seg av de metodene og verktøy man har jobbet med i terapien, som hjelp til selvhjelp etter endt behandling.

Metakognitiv terapi

Det er de senere årene kommet til nyere kognitive tilnærminger som metakognitiv terapi, der fokuset ikke er først og fremst på å endre innholdet i tankene, men å se på hvordan pasienten forholder seg til tankene og hvordan han/ hun tenker om tankene (derav metakognitiv). Denne terapien skal være noe mindre konfronterende enn tradisjonell kognitiv terapi (som stiller spørsmålstegn ved innholdet i tankene og hva som er irrasjonelt). I stedet for et fokus på å endre tankeinnhold, er målet å begrense tiden pasienten bruker til grubling/ ruminering over bekymringstanker. Det sentrale er å øve opp til en metakognitiv holdning, og at pasienten blir sin egen tenkning bevisst og forholder seg til den. Det er sentralt hvordan man tenker om og forholder seg til sine indre så vel som sine ytre opplevelser. Eksempelvis så er deprimerte ofte mer bekymret og grubler mer enn en som ikke er deprimert. Man lærer seg å utsette grubling, og la de negative tankene komme, men uten å la de ta for stor plass.

Aksept- og forpliktelsesterapi (ACT)

Aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) er en annen nyere retning i kognitiv terapi som bl.a. i mye større grad vektlegger mindfulness. Tanke- og følelsesmessig smerte ses på som en uunngåelig del av livet og som oftest normale psykologiske reaksjoner på det som skjer i livet. Alle forsøk på å kontrollere eller unngå smertefulle opplevelser, tanker eller følelser fører bare til enda mer smerte.  ACT dreier seg ikke om å motarbeide skremmende, sinte, angstfylte eller triste tanker, eller de følelsene som settes i gang. Når en gir slipp på tanke og følelseskontrollen kan en oppnå psykologisk fleksibilitet, der en kan eksistere i nuet. Aksept handler om å kunne leve med. Å leve med åpner for å kunne leve et mer meningsfullt liv, styrt av ens indre verdier. 

I den kliniske hverdagen er det vanlig å benytte elementer fra ulike former for kognitiv terapi, og det er dessuten stadig mer vektlagt å jobbe med emosjonsfokuserte intervensjoner innen denne tilnærmingen.

  1. Før

    Det er et krav om at man i spesialisthelsetjenesten skal benytte evidensbaserte metoder. Det kan være lurt å tenke gjennom hva du ønsker behandling for og allerede når du søkes inn begynne å tenke over mål for behandlingen, og om du klarer å gjøre noen små endringer i ventetiden er det verdifullt. 

  2. Under

    I all behandling er det viktig at du sammen med behandler blir enig om mål for behandlingen. En god relasjon til behandler er viktig for å få god hjelp, og det finnes mange ulike behandlingsstrategier.

    I kognitiv terapi er det veldig vanlig å få hjemmeoppgaver mellom behandlingstimene.  Pasientens arbeid mellom timene anses som en viktig faktor av mange for bedring. Psykoedukasjon og innsikt i hvordan plagene henger sammen er også et viktig element som gjør det lettere å kunne endre sine tanke- og atferdsmønstre.

    Det vil ofte være nyttig å involvere foreldre i denne behandlingen, slik at de kan bidra med støtte og råd når man skal forsøke å endre fastlåse mønstre.

  3. Etter

    Det er viktig at du bruker det du har lært i behandling. Strategier for å hindre tilbakefall vil også være tema i slutten av en terapi.

Gå til Kognitiv terapi - barn og unge

Les mer om Dialektisk atferdsterapi (DBT), ungdom

Dialektisk atferdsterapi (DBT), ungdom

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en terapiform som fokuserer på å finne en balanse mellom det å akseptere de sterke og vanskelige følelsene, og det å forandre seg. Du lærer mindfulness som skal hjelpe deg å akseptere og tolerere følelser ved å forholde deg til dem på en åpen og ikke-dømmende måte. Vi trener også på å sette grenser, å regulere følelser, sette navn på følelser og å takle stress.

Målet med terapien er at du skal klare å tenke klart i situasjoner der du føler deg overveldet, i stedet for å bruke uhensiktsmessige mestringsstrategier. DBT brukes ofte hvis du har alvorlig selvskadings- eller selvmordsproblematikk.

  1. Før

    Før behandling med dialektisk atferdsterapi skal du til vurderings- og kartleggingssamtaler. Der gjøres en vurdering av om denne behandlingen er egnet for deg. Temaer som tas opp i samtalen er motivasjon, praktiske hindre for å møte opp, hvilke symptomer du har og grad av funksjonssvikt.

  2. Under

    Behandlingen foregår både i grupper og individuelt, og både du og foreldre/foresatte vil delta i behandlingen. I behandlingen jobber vi med følelsesregulering, oppmerksomhet, relasjoner og å «holde ut» når du har det vanskelig. Vi arbeider spesielt med tanker og strategier knytte til selvmord og selvskading.

    Vanligvis har du 1 time individuell terapi og 2 timer med gruppeterapi i uken.

    Mellom timene kan du avtale telefonkonsultasjoner hvis det er behov for det.

    Du må regne med å bruke ca. ett halvt år på å gjennomføre denne behandlingen.

  3. Etter

    Når den planlagte terapien er gjennomført, vil vi snakke med deg om behovet for videre behandling eller oppfølging.

    Hvis det er behov for det samarbeider vi med andre om oppfølgingen, for eksempel poliklinikken, barnevern PPT eller skole og kommunehelsetjenesten.

Gå til Dialektisk atferdsterapi (DBT), ungdom

3. Oppfølging

Barn og unge som har spiseforstyrrelse vil oftest være i behov for oppfølging, langvarig og fra mange ulike instanser. Derfor bør det utarbeides en individuell plan og opprette ansvarsgruppe.

I saker med alvorlig spiseproblematikk skal man jobbe for å få til trygge og glidende overganger i en overføring mellom ulike tjenester og behandlingsnivå, men også ved bytte av behandler.

BUP avslutter vanligvis saker når ungdommen er 18 år. Dersom ungdommen anses å ha behov for videre behandling/oppfølging utover fylte 18 år kan det være aktuelt å overføre saken til psykisk helsevern for voksne.

Epikrise skal sendes innen 7 dager etter avslutning (til henvisende instans).

fastlege eller annen helsetjeneste overtar som primærkontakt

Kontakt

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.