Hjertesvikt

Utgreiing av hjartesvikt kan vere vanskeleg, men det er viktig å stille rett diagnose fordi tilstanden inneber livslang oppfølging og behandling.

For å stille diagnosen hjartesvikt må tre kriterium oppfyllast:

• Du har teikn og symptom på hjartesvikt: Tung pust, hevelsar i beina og redusert arbeidstoleranse
• Du har forhøgde nivå av ei blodprøve på hjartestress (BNP)
• Vi ser typiske funn som ved hjartesvikt, på ulike undersøkingar
• Det er haldepunkt for strukturelle eller funksjonelle forstyrringar ved avbilding av hjartet, vanlegvis med ultralyd (ekkokardiografi).

Tung pust og redusert arbeidstoleranse er også vanlege symptom ved lungesjukdommar, fedme, låg blodprosent og ei rekke andre lidingar. Ein viktig del av utgreiinga er derfor å utelukke andre tilstandar som gir desse symptoma.

Vi kan få ein mistanke om hjartesvikt ut frå sjukehistoria og kartlegging av helsa di. Deretter tar vi som oftast ein blodprøver og EKG. Vi må så ta ultralyd av hjartet for å bekrefte eller avkrefte diagnosen. Deretter følger undersøkingar med tanke på å finne årsaka til hjartesvikten.

Det finst mange årsaker til hjartesvikt. Dei vanlegaste årsakene er:

• nytt eller gammalt hjarteinfarkt
• hjartemuskelsjukdom (kardiomyopati) som kan vere genetisk fundert
• sjukdom i hjarteklaffane og langvarig høgt blodtrykk
• hjarterytmeforstyrringar

Pumpefunksjonen til hjartet minkar med alderen, og eldre menneske kan derfor ha lettgradig hjartesvikt som følge av den normale aldringsprosessen. Ei rekke tilstandar og sjukdommar som ikkje rammar hjartet direkte kan forverre eller framkalle svikt, slik som låg blodprosent, særleg høgt blodtrykk, fedme, diabetes, nyresvikt, hjarterytmeforstyrringar og stoffskiftesjukdommar.

EKG høyrer med ved mistanke om hjartesvikt. Legen ser blant anna på hjarterytme og hjartefrekvens, overleiing av elektriske impulsar og teikn på hjarteinfarkt (gammalt eller nytt). Det er sjeldan at EKG er heilt normalt ved hjartesvikt.

Blodprøver er viktige for å stille diagnose, vurdere alvorsgrad og for å følge utviklinga. Den viktigaste blodprøva er BNP eller NT-proBNP som seier noko om stress på hjartet. I tillegg bør du få ei brei utgreiing som inkluderer hemoglobin, kvite blodlekamar, blodplater, elektrolyttar, nyre- og leverfunksjonsprøver, stoffskifteprøver, langtidsblodsukker og feittstoff, inkludert kolesterol.

Dei fleste pasientar med mistenkt hjartesvikt bør undersøkast med ultralyd av hjartet, såkalla ekkokardiografi. Dette er ei undersøking som tar omtrent ein halv time. Du ligg vanlegvis på sida på ein benk mens undersøkaren bevegar ein ultralydprobe på utsida av brystet. Ved hjelp av den tar ein levande bilde som kan brukast til å vurdere størrelsen og funksjonen til hjartet.

Røntgen av brystkasse (toraks) kan gi viktig informasjon om hjartestørrelse og eventuell lungesjukdom, lungestuvning eller væskesamling.

Hjertekateterisering med kransåresundersøking, såkalla koronar angiografi, kan vere nødvendig for å avgjere om hjartesvikten kjem av tronge kransårar, og om dette i tilfelle skal behandlast.

Gangtest er ein enkel test som gir eit brukbart inntrykk av fysisk funksjonsnivå. Du går så langt du kan i 6 minutt og vi noterer avstanden du går. Ein distanse under 300 meter er uttrykk for sikkert redusert funksjon, medan unge menneske gjerne klarer over 600 meter. Testen kan kombinerast med måling av oksygenmetting. Den fell sjeldan ved hjartesvikt, medan vi oftare ser eit fall i oksygenmetting ved lungesjukdom.

Andre undersøkingar

Computertomografi (CT) og magnetisk resonansbiletdanning (MR) kan gi verdifull tilleggsinformasjon om hjartesjukdom, og blir brukt hos somme pasientar for å finne ut kva som ligg bak hjartesvikten.

Arbeidsbelasting med måling av oksygenopptak er nyttig både for diagnose, vurdering av prognose og oppfølging av pasientar med hjartesvikt. Dette blir gjort best på ergometersykkel eller tredemølle.

Høgresidig hjertekateterisering blir av og til brukt for å måle trykkforholda i hjartet og kan kombinerast med vevsprøvar (biopsi) frå hjartemuskelen for å finne ei presis årsak til hjartesvikt.

Langtidsregistrering av hjarterytmen blir gjord hos pasientar der legen mistenkjer hjarterytmeforstyrring. Du får sett på eit EKG-apparat som du kan ha i snor rundt halsen eller i beltet, og som er kopla til elektrodar på kroppen. Apparatet blir teke av etter eitt til sju døgn.

Behandlingen ved hjertesvikt har som siktemål å korrigere årsaker til hjertesvikt, å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre og å behandle tilleggssykdommer. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte intervensjoner. Alle bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer.

Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For både pasienten og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Du må selv ta ansvar for sykdommen og bør følge de råd som gis med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.

Store studier har vist bedring av både symptomer og prognose ved bruk av moderne medisiner mot hjertesvikt.

Kirurgisk og kateterbasert behandling

Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt for utvalgte pasienter der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter eller hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe. Hos et fåtall pasienter med hjertesvikt i endestadiet kan hjertetransplantasjon bli aktuelt.

Behandling av trange kransårer

Dersom utredningen viser trange eller tette kransårer, kan det bli aktuelt med «utblokking» av disse årene (PCI) eller kransårekirurgi (by-pass-operasjon). Hvilket av disse alternativene som er best i ditt tilfelle, blir bestemt i et hjerte-team bestående av hjerteleger, hjertekirurger og annet relevant personell. Noen ganger beslutter legene at behandling av kransårene ikke er tilrådelig fordi forventet nytte er liten eller risikoen er høy.

PCI gjøres som en forlengelse av koronarangiografi, som er en røntgenundersøkelse av hjertets kransårer (se utredning). PCI (utblokking) er en teknikk som brukes for å utvide trange områder i hjertets kransarterier.

By-pass-operasjon er et større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassen åpnes og overfladiske årer fra din egen legg eller årer fra innsiden av brystkassen brukes for å omgå de trange områdene av kransårene.

Behandling av trange eller lekke hjerteklaffer

Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Tradisjonelt har dette vært utført med åpen hjertekirurgi i full narkose.

I de siste årene har man også kunnet reparere klaffer med kateterbasert teknikk hos utvalgte pasienter:

Hjartesvikt krev oftast livslang eigeninnsats, behandling og oppfølging. Oppfølginga blir tilpassa kvar enkelt person. Mange pasientar blir symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følgjast av fastlegen.

Blodtrykk, hjarterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdiar i blodet bør kontrollerast regelmessig. Dei fleste stabile pasientar med lette symptom kan gå til kontroll kvart halve år. Dersom du har vedvarande symptom eller ustabil sjukdom med fleire tilbakefall, bør du kontrollerast oftare. Då blir du ofte følgt opp på ein hjartesviktpoliklinikk på lokalsjukehuset.

Pasientar med kunstige hjarteklaffar, pacemaker, hjartestartar, kunstig hjartepumpe eller hjartetransplantat følgjer eigne oppfølgingsrutinar.

Livskvalitet, symptombyrde, funksjonsnivå og prognose blir betre av eigeninnsats. Har du først fått hjartesvikt, har du i dei fleste tilfella ein kronisk sjukdom som krev livslang innsats for å unngå årsaker til hjartesviktforverring og for å halde kroppen i form.