Systemisk lupus erytematosus SLE

Fastsetting av diagnose

Diagnosen blir satt på grunnlag av samtale om typiske symptomer, klinisk undersøkelse, blodprøver, og eventuelt tilleggsundersøkelser av enkeltorganer. Legen spør gjerne om symptomer som hudutslett, munnsår, hårtap, likfingre, leddsmerter og smerter når man puster.

Det blir tatt en rekke blodprøver som for eksempel kan vise funn av antistoff, høy senkningsreaksjon og lavt antall hvite blodceller og blodplater. Urinprøve er en del av rutineundersøkelsen. I tillegg kan det være nødvendig med røntgenbilde og vevsprøver fra affiserte organer, som for eksempel hud eller nyre. Det er også vanlig å kartlegge medisinbruk da enkelte medisiner i sjeldne tilfeller kan være en medvirkende årsak til SLE. 

Målet med behandlinga er å oppnå lågast mogleg sjukdomssaktivitet og hindre skade på indre organ. Det er viktig å verne seg godt mot sola ved å halde seg i skuggen og bruke solkrem med høg faktor, da ein veit at soleksponering kan forverre sjukdommen. Røykeslutt anbefalast.

SLE kan auke risiko for komplikasjonar under graviditet, derfor er det viktig at graviditet blir planlagd i ei roleg fase av sjukdommen, og i samråd med legespesialist.

Medikamentell behandling
Den medikamentelle behandlinga varierer frå person til person avhengig av kva organ som er hardast ramma av sjukdommen. Dei aller fleste som er sjuke med symptom frå hud, ledd og slimhinner blir satt på behandling med antimalaria-medisinen Plaquenil. Mange bruker i tillegg prednisolon i varierande doser. Om sjukdommen rammar indre organ, som for eksempel nyrer, kan fleire ulike immundempande medisinar og cellegift vere aktuelle.

Pasienter med SLE blir fulgt ved revmatologisk avdeling, eventuelt i samarbeid med nyreavdeling. Intervallene mellom kontroller varierer ut i fra hvor aktiv sykdommen er.