Kjetil er sykehusprest og forsker på sykehuset

Jeg ble sykehusprest og forsker for å få muligheten til å leve med de store spørsmålene tett på livet, og bidra til helhetlig omsorg i en travel, mangfoldig og spennende kontekst som et sykehus. Å arbeide både klinisk og akademisk gir en «flerbruksdrift» som er gjensidig berikende. 

Forskningsmessig er jeg opptatt av relasjonsintenst arbeid. Relasjonsintenst arbeid er yrkesutøvelse der man på en særlig måte må bruke seg selv for å etablere og vedlikeholde en relasjon for å få jobben gjort. 

Jeg er også opptatt av yrkesutøverne som har skoene på, for å øke kunnskapen om hva som skjer i og mellom helsepersonell i krevende arbeidssituasjoner. Dette er kunnskap som har direkte relevans for kvalitet og pasientsikkerhet, men også for arbeidshelsen til de ansatte. Der ligger mitt lille bidrag. 

I disse dager har jeg publisert min andre bok, som hviler på egen forskning. Den handler blant annet om hvordan tvang i psykiatrien påvirker helsepersonellet som må utøve den. 

Det er sagt at det å finne veien sin handler om å finne ut hvor din egen dype glede (og interesse) krysser spor med verdens dype behov. Det kan være nyttig å identifisere slike skjæringspunkt – også for den fremtidige forskeren.  Forskning er en maratonøvelse, så det har vært viktig for meg å identifisere spørsmål jeg er «sulten» nok på å undersøke, og som gir «mat» nok til et langt løp.  

Som sykehusprest har jeg eksistensielt orienterte samtaler med pasienter, pårørende og ansatte. Jeg er også en del av en døgnkontinuerlig beredskap, som innebærer å bli tilkalt fra hele sykehuset, gjerne i forbindelse med akutte situasjoner. I rollen min som forsker underviser jeg og veileder studenter, også p.hd.-studenter.