Lot ikke diagnosen sette en stopper for drømmen
Ellen Marie Våga har dysleksi. Det hindret henne ikke i å kaste seg ut i et vanskelig utdanningsløp. I dag jobber hun som fagbioingeniør på poliklinikk for prøvetaking – en jobb hun selv anser som drømmejobben.
Ellen Marie Våga føler endelig hun har funnet sin plass i arbeidslivet - men veien dit har ikke vært bare enkel.
1. mai 2017 fikk Ellen Marie Våga drømmejobben – fagbioingeniør på poliklinikk for prøvetaking på SUS. Veien dit har ikke vært uten humper og krappe svinger, men i dag er hun glad hun aldri stoppet før måldestinasjonen var nådd.
Det var på barneskolen at lærere og foreldre merket at noe ikke var helt som det skulle. Ellen Marie hadde problemer med å sitte stille i klasserommet, og fag som norsk og matte kunne by på problemer for den ellers skoleglade jenta.
– De samme problemene fortsatte gjennom ungdomskolen og videregående, men da hadde jeg også andre fag som jeg klarte meg godt i – de fagene som jeg bruker i jobben min nå, biologi og kjemi. Jeg fant etter hvert noen gode læremetoder som fungerte for meg i de andre fagene også, og klarte til slutt å karre meg opp til en 3-er i norsk. Jeg hadde en veldig flink venninne som hjalp meg, og jeg klarte derfor å komme meg inn på bioingeniørstudiet, tross alt.
Møtte utfordringer i arbeidslivet
På dette tidspunktet hadde ikke Ellen Marie fått noen diagnose ennå. Bioingeniørstudiet kunne til tider være veldig tøft, men hun hadde en genuin interesse for faget, og fulgte godt med på hva som ble sagt i timene. Hvis hun ikke klarte å notere seg alt læreren skrev ned på tavlen, fikk hun kopiere notatene fra snille klassekamerater.
– Jeg kom meg gjennom studiet uten å stryke på noen eksamener. Men det ble ganske tøft da jeg kom meg ut i yrkeslivet. Jeg fikk jobb på et laboratorium i Oslo. Alle oppskriftene var på engelsk, noe jeg synes var fryktelig vanskelig. Det var en kollega som sa til meg; «Du er søt og snill og grei, men du passer ikke her». Det var ikke noe kjekt å høre. Da forklarte jeg henne at jeg bare trengte litt mer tid enn andre, men at jeg kunne faget mitt.
Siden 1989 har hun jobbet som bioingeniør her på SUS. Hun fikk barn og gikk i halv stilling ganske lenge. Det gjorde ting enda mer vanskelig.
– Hvis jeg brukte litt tid på ting, opplevde jeg at andre tok jobben jeg gjorde fra meg. Jeg fikk nederlag på nederlag. Samtidig fikk jeg analoge høreapparat – de forsterker all lyd rundt, og jeg merket at det rett og slett ble litt mye for meg. Jeg vurderte å gjøre noe helt annet, som å åpne et bakeri. Jeg begynte å se på meg selv som ingenting.
Gode medhjelpere har vært viktig for trivselen i den nye jobben. Ellen Marie synes det er viktig at man hjelper hverandre med det man er gode til.
Fikk diagnosen dysleksi
Øynene blir litt våte når hun snakker om dette den dag i dag. Det er såre minner. Hun startet heldigvis ikke bakeri. Hun ble værende. Men hun visste at noe måtte gjøres hvis hun skulle kunne trives med seg selv og jobben. Hun tok derfor på midten av 90-tallet kontakt med Johannes læringssenter. Spurte om hun kunne testes for dysleksi.
– Jeg trengte bevis for at det var noe. Jeg jobbet veldig hardt med søknaden min – så hardt at jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde noe problem, etter som jeg skrev så bra. Jeg hadde jo kladdet mange ganger. Jeg ba om å få komme inn likevel, og ikke lenge etterpå hadde jeg fått diagnosen dysleksi.
Ellen Marie gikk til Johannes læringssenter i fire år. Hadde engelsk og norsk. Samtidig som hun jobbet 50 prosent på sykehuset.
– Jeg lærte masse, og det var så kjekt! De er veldig dyktige de som jobber der. Etter disse fire årene tok jeg liksom yrket mitt litt tilbake. Jeg ble mer trygg på meg selv. Jeg har ikke våget å søke på mange lederjobber, men da denne stillingen ble ledig, tenkte jeg at det var nå eller aldri.
Angrer ikke
Da bestemte hun seg for at det var «nå».
– Jeg gruet meg litt til intervjuet, men jeg valgte å være helt ærlig fra start. Jeg fortalte at jeg har dysleksi, og at selv om jeg kanskje vil slite litt med å skrive referater, så vet jeg at jeg får det til. Og jeg fikk jobben! Det har gått veldig fint, jeg har gode medhjelpere og trives godt som fagleder. Jeg føler at jeg endelig har funnet min plass. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde dette.
Hun har lært at det er viktig å se muligheter, ikke begrensninger. Til andre som er i samme situasjon som henne selv, vil hun råde dem til å benytte seg av alle gode hjelpemidler som finnes.
– Og at man er ærlig. Å ha dysleksi er ikke noe å være flau over. Statsministeren vår har også dysleksi. Det er medfødt og ikke noe man velger selv. Det er lov å spørre andre om hjelp, og så kan du hjelpe andre med det som du er god til. At vi alle sammen hjelper hverandre, det er det viktigste.