Pårørendehistorie: Har tatt uendelig mange vanskelige valg

Han har fortalt historien før. Mange ganger. Ole Anton Liverud mistet kona, og de fire barna mistet moren sin. De har virkelig kjent på følelsen av å være pårørende.

 

 

For Monika Tjåland betydde hverdagen mye. Se et utdrag fra deres historie.

Ole Anton fra Spydeberg i Østfold møtte kjærligheten, Monika Tjåland, i 2002. De giftet seg, bygget drømmehuset i laftet furu og fikk tre gutter.

I 2013 flyttet familien til Monikas hjemsted på Undheim i Time kommune. De tok over familiegården, og fikk med både melkekyr og sau på kjøpet - til stor begeistring for barna Theodor, Even og Sivert.

Men lykken ble kortvarig. Samme året fikk Monika påvist ondartet føflekkreft. Svulsten ble fjernet og alt var godt, men året etter ble det konstatert spredning. På dette tidspunktet var lillesøster, Inger Alida, på vei. Til tross for utallige forsøk og ulike behandlinger, fortsatte kreften å spre seg.  

Støttegruppe

De neste årene ble krevende for familien på seks. Den første immunterapi-medisinen hadde ikke ønsket virkning. Deretter kom sjokkbeskjeden rundt ny immunterapi-medisin - som både var kostbar og som ikke kunne gis på sykehus.

I takt med familiens fortvilelse, vokste det også fram et enormt engasjement hos nære og fjerne. Det ble etablert en egen støttegruppe for Monika. I tillegg bidro en støttegruppe i Sogn med millionbeløp til Monikas behandling.

Rett før julen 2015 ble legemiddelet endelig godkjent for refusjon, og Monika kunne være på sykehuset under behandlingen. Det ble heldigvis én bekymring mindre for familien.

De gode minnene

Julen 2015 ble en god opplevelse. Familien feiret sammen på gården på Undheim. Det var en spesiell jul, kan Ole Anton huske:

– Vi fikk være sammen - både jul og nyttår det året. I godt selskap av hjemmesykepleiere, vel og merke. Men for Monika betydde det mye. Hun ville være mest mulig hjemme.

Etter jul ble hun stadig dårligere, men fikk en liten opptur igjen februar 2016. Da benyttet familien muligheten til å ta nye familiebilder. De har fått hedersplass i stua.

De siste dagene

Det ble mye til og fra sykehus i denne perioden. En solrik dag i begynnelsen av mai fikk Monika nok en gang dra hjem til familien sin. Hun var spesielt opptatt av hverdagene.

De to yngste badet i bassenget i hagen den dagen. Mellomste var på fotballkamp. Og eldstemann syklet rundt på gården. Og de hadde Monikas hjemmelagde kjøttkaker til middag.

– Tross alt, det ble en fin 11. mai, sier Ole Anton. Et par uker i forveien hadde han innsett at de ikke hadde mye tid igjen sammen.

Et par dager senere døde Monika i sitt hjem. Igjen sitter familie og venner med stor sorg - men også med takknemlighet for alle de gode minnene.

Brutale valg

Ole Anton har fremdeles ikke «landet». Han innrømmer det. Mye som skal organiseres - og fire barn som skal ivaretas med hver sin sorg.

– Som pårørende er det utrolig mange valg som må tas. Mest brutalt føles det å måtte ta avgjørelsen om at livet må gå videre. Men jeg valgte livet - for barna og for meg selv. Det er viktig å se mulighetene, sier han, og understreker at alle valgene var noe av det tøffeste i hele prosessen.    

Ole Anton valgte å bli boende på Undheim, og han bestemte seg for å drive gården videre.

– Barna har allerede mistet det viktigste i livet sitt. Jeg kunne ikke ta dem bort fra hjemmet deres også - og bort fra graven til deres mor.

La barn være barn

Livet er hektisk. Men alt går når en har en hel bygd i ryggen, som Ole Anton beskriver det. Han er veldig takknemlig for alle som har støttet dem.

Nå er det rutiner som gjelder. Han ser det hjelper. Og så er det viktig for familien å tilbringe tid sammen. I mai var de for eksempel på Preikestolen.

– Vi hadde gjort det om Monika var her. Da er det viktig at vi gjør det nå også.

Det var mange ting som var viktig for Monika. Blant annet var hun veldig takknemlig for all støtt de fikk da hun var syk, og barna fikk god hjelp som pårørende til en kreftsyk. Monika og Ole Anton snakket mye om godheten rundt dem, men så samtidig at andre pasientgrupper kanskje ikke fikk den samme oppfølgingen som dem.

Støttegruppa for Monika bestemte seg derfor for å gi bort deler av pengene som var igjen i støttegruppen til interesseorganisasjonen «Se meg - barn som pårørende» - som jobber for at barn og ungdom skal bli sett og hørt i deres hverdag der de bor.   

Åpent folkemøte

Mens Monika var syk, ble familien tett fulgt opp av både helsevesenet og Kreftomsorg Rogaland. Nå ønsker Ole Anton å gi litt tilbake. Det er blant annet derfor han er åpen om historien sin.

Liverud er invitert til folkemøte i Sola kulturhus, 3. oktober. Der skal han fortelle historien sin - under markeringen av verdensdagen for lindrende behandling. Alle er hjertelig velkommen.

Mer informasjon om folkemøtet

Liverud - sus.jpg

Ole Anton Liverud og familien finner mye trøst på familiegården - og i hunden Laika.