Velferdsteknologi: Pasientens behov må styre teknologien
Kan vi bruke kunstig intelligens til å utarbeide de mest effektive kjørerutene for hjemmesykepleierne? Kan sykepleieren spørre pasienten hvordan det går via en skjerm i stua?
VR-teknologi kan være et nyttig virkemiddel, brukt på riktig måte. Foto: NRK Rogaland/Doublethink
Vi hører det hver gang det snakkes om framtidsutsiktene i helsesektoren; Det blir flere eldre og vi lever stadig lengre. Når folk lever lengre som gamle, vil behovet for omsorgstjenester øke, selv om de er sprekere enn de var tidligere. Endring i hvordan man jobber i helse- og omsorgstjenestene tvinges fram.
Helt sentralt i dette står velferdsteknologien.
Utvikle løsninger sammen
– Det er ikke et spørsmål om vi trenger teknologien, men hvordan vi bruker det. Bruken av teknologiske løsninger må være forankret i reelle behov, slik at det kommer brukerne til gode på best mulig måte.
Det sier Martha Therese Gjestsen, koordinator for intervensjonsteamet i SESAM. Hun jobber med en doktorgrad om velferdsteknologi i kommunal sektor. Målet er å optimalisere helsehjelpen til den enkelte bruker eller pasient. For å få til dette er løsninger innen velferdsteknologi helt sentralt.
– Men for å komme opp med de beste løsningene trenger vi hverandre. Brukere, helsepersonell i kommuner og i spesialisthelsetjenesten, innovatører og teknologileverandører må ha treffpunkter og sammen sette ord på utfordringene og behovene.
For det står ikke på leverandører og manglende teknologi, det er flust av ivrige og dyktige næringslivsaktører som tilbyr stadig flere produkter og løsninger som ønskes utprøvd.
Brukerne må teste
Gjennom å kartlegge sykehusinnleggelser fra en kommune over en periode på ett år, har Gjestsen fått en solid oversikt over pasientgruppene, noe som danner et viktig grunnlag for videre utprøving. Men for å finne helhetlige løsninger for hvordan vi kan fortsette å tilby god helsehjelp også i årene framover, mener Gjestsen at vi må bort fra silotenkningen.
– Vi er til for pasientene, vi skal utvikle gode løsninger som kommer pasientene til gode, sier Gjestsen.
Helsepersonell kan se pasientenes behov, men brukerne må selv teste og mene. Og for at brukere skal kunne mene noe, må det være konkret nok til at det går an å gi innspill på.
– Vi må være lydhøre overfor pasientene, og vi må prøve det ut i reelle situasjoner. Hvordan kan vi bruke det? Hvilke behov dekker det?
Pasienterfaringene er viktige, men det er også helsepersonellet, ledelsen og innovatørene. I det som kalles praksisnær forskning, skal man ivareta et økosystem av aktører, perspektiver og behov. Det kan være krevende for forskeren, noe Gjestsen helst ikke vil høre snakk om.
– Pasientene forflytter seg stadig mellom fastleger, sykehjem, poliklinikker, sengepost og omsorgsboliger – da er det en selvfølge at vi som forsker på dette også må klare det, sier Gjestsen.
Klare seg selv
Et annet spørsmål som alltid reises når det snakkes om velferdsteknologi, er hvordan man ivaretar den menneskelige kontakten som er helt avgjørende for alle.
– Man erstatter ikke besøk med teknologiske løsninger. Menneskelig kontakt er helt nødvendig for alle mennesker. Men de utfordringene vi står overfor vil tvinge fram andre løsninger, og kanskje er det andre aktører som må ivareta de mellommenneskelige behovene?
Gjestsen minner samtidig om at bildet er sammensatt. For mange kan det være et mål og et ønske om å klare seg alene. Å bruke teknologiske løsninger for å klare seg selv så lenge som mulig er viktig for mange, og det vil kunne forsterke følelsen av selvstendighet.
– Det mellommenneskelige aspektet er også en av årsakene til at velferdsteknologiske løsninger må testes. Etiske problemstillinger må drøftes sammen med brukerne.
Eksempler på velferdsteknologiske løsninger
- VR-teknologi (virtual reality) (les mer om VR og eldre pasienter)
- Trygghetsalarm – digital variant
- Trygge hjem – direktevarsling til brannvesen, komfyrvakt etc
- Sporingsteknologi (GPS)
- Smartere utdeling av medisiner – automatiske pilledispensere
Martha Therese Gjestsen, koordinator i SESAM.