Viktig legionella-ansvar til SUS

Fra 1. august 2021 er Stavanger universitetssjukehus (SUS) alene om å ha referansefunksjonen for legionella i Norge. Referansefunksjonen har vært delt mellom SUS og Folkehelseinstituttet (FHI) siden 2005.

– Vi har jobbet med å forbedre diagnostikk og etablere nye metoder for analyse av legionella-bakterien helt siden utbruddet i Stavanger i 2001. Vi er derfor veldig glade og stolte over at vi har fått tillit fra nasjonale helsemyndigheter til å overta hele referansefunksjonen for legionella, sier Audhild Aarhus, avdelingsleder ved avdeling for medisinsk mikrobiologi ved SUS.

Laboratorier med nasjonal referansefunksjon i medisinsk mikrobiologi skal utføre detaljerte undersøkelser av bestemte mikroorganismer på vegne av helsemyndighetene og andre mikrobiologiske laboratorier.

– Den viktigste endringen er at vi nå får full oversikt over pasientrelaterte tilfeller av legionella på nasjonalt nivå. Vi har også fått dedikerte ressurser til å jobbe med legionella, noe som gjør at vi kan forske mer og fortsette å være i front på analysemetoder, sier Aarhus. 

Diagnostikk og smittesporing

Dersom det påvises legionella hos en pasient på et sykehus i Norge, skal bakteriestammen sendes til SUS for videre analyse og lagres i en såkalt stammebank.

– Vi bistår også de mikrobiologiske laboratoriene ved de andre sykehusene i Norge med råd om diagnostikk, og i forbindelse med smittesporing. Oppgaven vår kan være å bekrefte et resultat eller å gjøre utdypende analyser laboratoriene ikke kan gjøre selv, sier Anne Vatland Krøvel, molekylærbiolog og nyansatt hovedansvarlig for Nasjonalt referanselaboratorium for Legionella ved avdeling for medisinsk mikrobiologi.

Krøvel kommer fra en forskerstilling i NORCE Norwegian Research Centre (tidligere IRIS), og har lang erfaring med forebygging og analyse av legionella i miljø og omgivelser.

Ved nye sykdomsutbrudd som følge av legionella, vil SUS jobbe tett sammen med FHI sin smittevernavdeling.

Vann og varme

Legionella er en bakterie som finnes naturlig i ferskvann og i jord - og som vanligvis ikke utgjør noen risiko for mennesker. Problemet oppstår når bakterien får blomstre opp. Fordi bakteriene liker vann og litt varme, kan de trives godt i tekniske installasjoner som kjøletårn, dusjanlegg i svømmehaller, VVS-anlegg, klimaanlegg med luftfukting, boblebad og lignende. Felles for alle disse potensielle smittekildene er at de kan produsere små vanndråper, såkalte aerosoler.

– Det er først når bakteriene får anledning til å formere seg og bli tilstrekkelig mange at de kan medføre smittefare. Man blir smittet ved at man puster inn aerosoler forurenset med bakterien, ned i lungene, sier Krøvel.

Sykdommen som forårsakes av legionella-bakterien, kalles legionellose. De fleste tilfellene i Norge er sporadiske. I 2019 ble det rapportert 65 tilfeller i Norge.

Kan gi alvorlig sykdom

Det finnes over 60 ulike arter av legionella. Legionella pneumophila er den legionellaarten som er årsak til flest smittetilfeller. Legionellose kan gi to ulike sykdomsbilder. Det første er legionærsyken, som er en alvorlig form for lungebetennelse. Det andre sykdomsbilde er pontiacfeber, er en mild sykdom med influensalignende symptomer.

– Friske personer blir vanligvis ikke syke, mens personer i risikogrupper, for eksempel eldre og personer med redusert immunforsvar, kan blir alvorlig syke og trenge behandling på sykehus, sier Iren Høyland Löhr, avdelingsoverlege ved avdeling for medisinsk mikrobiologi.

Alle pasienter som blir lagt inn på SUS med alvorlig lungebetennelse, bør testes for legionella. Hos intensivpasienter med mistanke om luftveisinfeksjon, blir det gjort rutinemessig testing for legionella. Dersom prøven er positiv, må det rapporteres i det nasjonale meldesystemet – og kommunen må varsles for å sette i gang smittesporing.

Ekspertmiljø

SUS har 20 års erfaring med diagnostikk og detaljerte analyser av legionella. Mye har skjedd siden 2001, da Stavanger opplevde det første utbruddet i Norge.

– Den gang var alt nytt, og ingen hadde erfaring med analyse av legionella. Dyktige bioingeniører, med pensjonert avdelingsoverlege Olav B. Nataas i spissen, viste en fantastisk evne til å hive seg rundt og få på plass de første analysemetodene under utbruddet i 2001. I etterkant har SUS alltid vært langt framme med blant annet å ta i bruk nye molekylære metoder for typing av legionella. Akkurat nå jobber vi for å få på plass helgenomsekvensering av legionella, sier Krøvel.

Ved helgnomsekvensering bestemmer man hele DNA-sekvensen til bakterien og bruker denne informasjonen til å bestemme eksakt hvilken variant av bakterien man har, nesten som et fingeravtrykk.

– Dette er viktig informasjon både i overvåkning, smittesporing og for å finne eventuell smittesammenheng mellom personer og smittekilder i miljøet dersom flere blir syke samtidig, sier Krøvel.