Hva kan dere gjøre når barnet deres har fått en alvorlig sykdom?

Noe av det vanskeligste foreldre kan oppleve, er at barnet deres får en alvorlig sykdom. Det er en tøff tid etter at man har fått diagnosen, med mange ukjente problemstillinger som man skal ta stilling til. Man må mobilisere alt man har av psykisk og fysisk styrke for å komme igjennom det.

Det er godt å være to voksne den første tiden på sykehus. Kommer du som aleneforelder, spør om noen (for eksempel en venn, besteforeldre, tante, onkel) vil være sammen med deg på sykehuset.
Vi anbefaler at begge foreldrene er til stede ved viktige samtaler.
Barna kan være med på informasjonssamtaler. Hvis ikke bør barna få informasjon umiddelbart etter at foreldrene har fått den.
Det er viktig at søsken får informasjon, og at de får komme på besøk.
Mange foreldre blir usikre i sin oppdragerrolle når barna deres ligger
på sykehus, men også syke barn trenger grenser og regler.
Det er lov å gråte, selv om man er voksen.
Alle foreldre blir slitne når de har syke barn, ta vare på dere selv. Dere trenger hvile og hygge også.
Vi reagerer forskjellig i vanskelige situasjoner, også foreldre. Respekter hverandre for det. Det er ikke farlig, kanskje det er en hjelp.
Ingen husker alt de blir informert om, særlig ikke når en har et sykt barn. Be om nye samtaler og gjentakelser.

Kriser og reaksjonsmønstre

Foreldre kommer gjennom dette, selv om de aller fleste erfarer at det kan
virke ganske så håpløst i begynnelsen. Noen føler til og med at sykdommen har hatt en positiv innvirkning på enkelte områder i deres liv. Det er ofte mange likhetstrekk i måten folk reagerer på ved slike traumatiske hendelser, men det er normalt å reagere på forskjellige måter. Noen prøver å lese alt de kommer over av litteratur, ringer og spør og graver. Andre faller sammen og gråter, mens noen er tilsynelatende uberørt. Man reagerer forskjellig som mann og kvinne og som pappa og mamma.

Be om samtale med en person du har tillit til på sykehuset, lege, prest eller sykepleier, slik at du har mulighet til å snakke med en fagperson om dine følelser og tanker. De vil kunne gi deg støtte og råd.

Det er viktig å få samtale om hvordan du har det, og følelsene som en ofte overveldes av - noe som kan være ekstra vanskelig når du samtidig skal ta vare på barnet som sårt trenger sine foreldre. Mennesker er laget slik at de kobler ut når man har fått for mye informasjon og inntrykk. Derfor må all informasjon komme gradvis og den må gjentas.

Det at et barn blir sykt, påvirker mange personer. Det er ikke bare barnet og deres foreldre som blir berørt. Søskenforholdet, forholdene mellom foreldrene, omgivelsene, besteforeldre og så videre, blir også berørt på godt og vondt. Husk at angsten og fortvilelsen man opplever som pårørende kan være like stor som hos den syke.

Barn reagerer på sin måte ut fra modenhet, alder og tidligere erfaringer. De vil reagere på forandringer hos foreldrene og på det de opplever på sykehuset. De kan vise redsel og sinne mot undersøkelsene og behandlingen. Andre barn blir stille og sier lite. Barn reagerer også forskjellig, og de trenger foreldre og personer de kjenner godt som kan være tilstede for dem, fysisk og psykisk.

Det er vanlig å beskrive at vi går gjennom ulike faser når vi opplever en krise. I virkeligheten er ikke reaksjonsmønstrene like skjematiske og adskilte i faser som modellen til den svenske psykiateren Johann Cullberg beskriver, men den gir likevel et godt bilde av mange vanlige reaksjoner på kriser:

1. Sjokkfase

Tidsperspektiv timer/dager. Kjennetegnes først og fremst ved virkelighetsfølelse. Kan oppleves nesten som å delta i en drøm. Realiteten har ikke gått opp for oss: «Dette skjer ikke meg», eller sammenbrudd.

2. Reaksjonsfase.
Tidsperspektiv dager/uker. Kjennetegnes først og fremst ved at alle typer følelser, tanker og adferd kan forekomme, ofte helt eller delvis ukontrollert.

3. Bearbeiding eller reparasjonsfase.
Tidsperspektiv uker/måneder. Kjennetegnes først og fremst ved at opplevelsen gjennomarbeides, tidligere faser og reaksjoner innlemmes i en helhet, og de begynner å bli forstått og satt i perspektiv.

4. Nyorienteringsfase.
Tidsperspektiv måneder/år. Kjennetegnes først og fremst ved ny, begynnende fremtidstro. Livet begynner å falle på plass igjen, og man klarer å se fremover.

Barnepsykolog Magne Raundalen sier det er tre ting som alltid er viktig for barn i krise:

1. At det får anledning til å uttrykke tanker, følelser og redsel. Barn uttrykker seg på ulike måter, for eksempel gjennom å snakke, gråte, skrive brev, skrive dagbok, blogge, tegne, male, dikte historier og høre på musikk. Sinne kan også være en måte å få ut følelser på. Det er viktig at dere som foreldre klarer å stimulere til åpenhet, men dere kan også få støtte fra helsepersonell, førskolelærer eller lærer til dette.

2. Å forstå det som skjer.
Barnet trenger å få forklart hva kreft er og hva som kommer til å skje fremover tilpasset sitt eget nivå. Forutsigbarhet er helt grunnleggende for å oppleve trygghet.

3. Forstå hvorfor det reagerer som det gjør, hva engstelse er og hvordan de kan forholde seg til den. Dette er ikke en enkel jobb, men viktig for barnets trygghetsfølelse.

Å være ungdom og få en kreftdiagnose kan være tøft på mange måter.
Ungdom trenger samme støtte, hjelp og omsorg som barn trenger,
men de har i tillegg noen ekstra utfordringer.

Ungdom er i en brytningstid hvor det skjer fysiske, psykiske og sosiale endringer. De er i en løsrivelsesprosess fra foreldrene som er naturlig og viktig for dem. Denne prosessen kan plutselig stoppe opp og blir for mange satt tilbake når de blir alvorlig syke.

I startfasen av sykdommen er det for mange helt naturlig og nødvendig å være nærmere sine foreldre igjen, fordi livet plutselig blir svært uforutsigbart og utrygt.

Dere som foreldre blir viktige for å gjenopprette mest mulig forutsigbarhet og trygge rammer. Selv om frigjøringstrangen fra foreldrene blir mindre i en periode på grunn av sykdom og behandling, er ikke denne trangen borte for godt.

Vær forberedt på at ungdommen din, etter en periode med kanskje uvanlig nærhet og binding, kan få behov for å markere avstand og selvstendighet igjen. Dette er normalt og naturlig.

Det er viktig å huske at det meste i ungdommen er friskt, kun en liten del av ham eller henne er kreftsyk.

Venner spiller en sentral rolle i ungdommens liv, og nettopp det å bli utelatt fra vennegjengen fordi han eller hun må være mye på sykehuset, kan være en utfordring. Det er derfor viktig å tilrettelegge for at ungdommen skal fortsette å ha god kontakt med vennene sine i sykdomsperioden.

Venner kan være med på sykehuset og komme på besøk når ungdommen er hjemme.

Ung Kreft er en ungdomsorganisasjon for de som har hatt kreft i ung alder, og unge pårørende. De har flere tilbud til ungdom mellom 15 og 35 år.